Problemet med sosial ulikhet

6 December 2018
Read in:
Angående de endeløse gjentakelsene av Rousseaus uskyldige «naturtilstand» og det påfølgende syndefallet: Har mennesket virkelig levd med naturen i frihet og likhet – for så med det modernes fremkomst å havne i lenker? Historien vi og forskerne har fortalt om hvor vi kommer fra, er ifølge David Graeber og David Wengrow feilaktig og viderefører ideen om at sosial ulikhet er uunngåelig. Mennesker har fra begynnelsen av eksperimentert med forskjellige sosiale alternativer. I dette essayet forsøkes intet mindre enn å legge de første byggeklossene til en helt ny historieforståelse.

Art work by Banksy (title unknown). Source: Flickr

1. I begynnelsen var ordet.

I hundrevis av år har vi fortalt oss selv en enkel historie om opprinnelsen til sosial ulikhet: I mesteparten av menneskets historie levde vi i små, egalitære grupper av jegere og sankere. Så kom jordbruket, og med det privat eiendom, og deretter vokste det frem byer og sivilisasjonen slik vi kjenner den i dag. Sivilisasjonen medførte mye negativt (kriger, skatter, byråkrati, patriarkatet, slaveri…), men gjorde det også mulig for mennesker å utvikle litteratur, vitenskap, filosofi og å gjøre flesteparten av våre største oppdagelser.

Nesten alle kjenner til denne historien i grove trekk. Siden i hvert fall Jean-Jacques Rousseaus tid har den vært styrende for hvordan vi forestiller oss formen og retningen til menneskets historie. Dette er viktig, siden fortellingen også definerer oppfatningen vi har om hva som er politisk mulig. De fleste anser sivilisasjonen og dermed sosial ulikhet som en tragisk nødvendighet. Noen drømmer om å gå tilbake til en forhistorisk utopi, om å finne et industrielt motsvar til «primitiv kommunisme», eller til og med (i ekstreme tilfeller) om å demontere hele samfunnet og gå tilbake til å leve som jegere og sankere. Men ingen utfordrer selve strukturen i historien vi tviholder på.

Denne historien har nemlig et grunnleggende problem. Den stemmer ikke med virkeligheten.

De siste 40 000 årene.

Et overveldende bevismateriale fra arkeologien, antropologien og liknende fagområder har begynt å gi oss en nokså tydelig idé om hvordan de siste 40 000 årene i menneskets historie egentlig har sett ut. På nesten ingen punkter likner den på den nevnte konvensjonelle fortellingen. Menneskearten har ikke tilbrakt mesteparten av historien i små grupper; jordbruket markerte ikke en irreversibel overgang i den sosiale evolusjonen; og de første byene var ofte høyst egalitære. Men selv når forskerne gradvis har blitt enige om disse spørsmålene, er de fortsatt merkelig motvillige til å dele funnene sine med offentligheten – for ikke å snakke om å reflektere rundt hvilke politiske implikasjoner de kan ha. Konsekvensen er at forfatterne som faktisk reflekterer rundt de «store spørsmålene» i menneskets historie – Jared Diamond, Francis Fukuyama, Ian Morris og andre – fortsatt bruker Rousseaus spørsmål («hva er den sosiale ulikhetens opprinnelse?») som utgangspunkt. De antar at den overordnede fortellingen begynner med et slags fall fra urtidens uskyldige paradis. Ved å formulere Rousseaus spørsmål tar de for gitt en rekke antakelser som 1: at «sosial ulikhet» eksisterer, 2: at det er et problem, og 3: at det var en tid da ulikhet ikke eksisterte.

Siden finanskrisen i 2008 og den etterfølgende uroen har naturlig nok «problemet med sosial ulikhet» stått i sentrum for den politiske debatten. Det er tilsynelatende konsensus blant intellektuelle og politikere at sosial ulikhet har vokst helt ut av proporsjoner, og at de fleste problemene i verden på en eller annen måte stammer fra dette. Alene det å påpeke dette ses som en utfordring av globale maktstrukturer. Men vi kan sammenlikne dette med hvordan liknende saker ble diskutert en generasjon tidligere. Til forskjell fra begreper som «kapital» eller «klasse» er ordet «ulikhet» praktisk talt skreddersydd for å føre til halvveis-løsninger og kompromisser. Å knuse kapitalismen eller felle statsmakten er noe man kan forestille seg. Men å få «ulikhet» til å opphøre er vanskeligere. Ingen av oss ønsker vel å være helt identiske?

Levd i paradis?

I tråd med teknokratiske reformvillige politikeres ønsker er «ulikhet» er en måte å ramme inn sosiale problemer på. Det lar oss pusle med statistikk, nivåer av samfunnsmessig dysfunksjon, skattemodeller og sosiale velferdsmekanismer. Man sjokkerer offentligheten med tall som viser hvor ille ting har blitt («hvem skulle trodd at 0,1 prosent av verdens befolkning er rikere enn 50 prosent av verden!») – uten å se på noen av faktorene som kritiseres ved en «ulik» fordeling: at enkelte lykkes med å bruke formuen sin til å utøve makt over andre, og andre får høre at behovene deres ikke er viktige, og at livene deres er uten egenverdi. Sistnevnte omtales bare som den uunngåelige effekten av ulikhet, og ulikhet er et uunngåelig resultat av å bo i et stort, komplekst, urbant, teknologisk avansert samfunn.

Dette politiske budskapet spres sammen med gjenfortellingene om en forestilt tid da vi skulle ha levd i paradis – før ulikheten oppsto. Så hvis vi virkelig skulle kvitte oss med disse problemene, måtte vi nærmest la 99,9 prosent av verdens befolkning gå tilbake til å leve i bitte små grupper av jegere og sankere. Hvis ikke kan vi bare håpe på å nedjustere skostørrelsen som tråkker oss i ansiktet, eller kanskje å knuffe til oss litt mer plass slik at noen av oss kan dukke unna skoen.

Den etablerte holdningen innen sosiologin er nå å forsterke denne håpløsheten. Nesten månedlig konfronteres vi med publikasjoner som inviterer oss med på en feilslått søken etter «egalitære samfunn» – som defineres på en slik måte at de umulig kan ha eksistert annet enn i små grupper av jegere og sankere (og kanskje ikke engang da).

Ny forståelse.

La oss nå først se nærmere på det som fremstilles som akseptert kunnskap om temaet. Vi vil avsløre hvordan til og med de tilsynelatende mest sofistikerte akademikerne i dag reproduserer teorier som ble presentert i Frankrike eller Skottland på 1700-tallet. Deretter forsøker vi å legge de første byggeklossene til en helt ny historieforståelse. Men først og fremst består arbeidet i å rydde unna de gamle. Spørsmålene vi tar for oss, vil kreve flere år med forskning og debatt for at vi i det hele tatt kan begynne å forstå hvilke implikasjoner dette nye historiesynet har.

Men å skrinlegge historien om menneskets fall fra urtidens paradis, er ikke det samme som å skrinlegge drømmen om menneskets frigjørelse – det vil si, drømmen om et samfunn der ingen bruker eiendomsretten sin til å gjøre andre til slaver, og der ingen får høre at livene og behovene deres er ubetydelige. Snarere motsatt. Menneskets historieforståelse inneholder mer håp, når vi kan frigjøre oss fra historiens konseptuelle lenker.

2. Opprinnelsen til sosial ulikhet, og den evinnelige resirkuleringen av Jean-Jacques Rousseau.

Vi begynner med å oppsummere den konvensjonelle versjonen av menneskets historie. Den ser omtrent slik ut:

Da scenen åpnes for menneskets historie for omtrent to hundre tusen år siden med den anatomisk moderne Homo sapiens, opptrer arten vår i små, mobile grupper på om lag 20–40 individer. De prøver å finne de beste områdene for jakt og sanking, hvor de kan følge etter dyreflokker og plukke nøtter og bær. Hvis ressursene blir knappe eller sosiale spenninger oppstår, flytter de på seg og finner et nytt territorium. Livet for disse tidlige menneskene – menneskehetens barndom, om du vil – inneholder visse farer, men er også fullt av muligheter. De har riktignok få materielle eiendeler, men verden er et ubesudlet og innbydende sted. De fleste arbeider bare noen timer om dagen, og den lille størrelsen på de sosiale gruppene lar dem dyrke et slags ukomplisert kameratskap, uten formelle maktstrukturer. Da Rousseau skrev om dette på 1700-tallet, refererte han til dette livet som «naturtilstanden» – men i dag antas denne perioden å ha rommet mesteparten av menneskeartens historie. Dette antas som eneste epoke da mennesker klarte å leve i genuint likeverdige samfunn uten klasser, kaster, nedarvet lederskap eller sentralisert styring.

Men paradiset kan ikke vare evig. Denne vår konvensjonelle utgave av verdenshistorien tidfester øyeblikket paradiset tok slutt, til om lag 10 000 år siden, mot slutten av siste istid. På dette tidspunktet er våre forestilte forfedre spredt over verdens kontinenter, og har begynt å dyrke egne avlinger og drive husdyrhold. Effektene er enorme og så å si de samme overalt. Territorielle erobringer og privat eiendom blir viktige på en måte som tidligere var ukjent, og med dem kommer sporadiske feider og kriger. Jordbruket bringer med seg et overskudd av mat, noe som tillater enkelte å tjene seg rike og få innflytelse over andre. Noen bruker friheten fra å lete etter mat til å tilegne seg nye ferdigheter, for eksempel med oppfinnelsen av mer sofistikerte våpen, verktøy, kjøretøy og murer – eller ved å danne politiske og religiøse grupper. Disse «neolittiske jordbrukerne» får raskt overtaket over jeger-sanker-naboene sine, og utrydder dem eller innlemmer dem i en ny sosial ulikhet.

Ifølge denne historieforståelsen fører jordbruket til en global befolkningsøkning. De uvitende forfedrene våre tar enda et irreversibelt steg inn i den sosiale ulikheten: Da byene oppstår for rundt 6000 år siden, er menneskets skjebne et faktum. Med byer følger sentralisert styring, og nye klasser av byråkrater, prester og forsvarspolitikere i permanente stillinger som skal holde orden og sørge for en uforstyrret flyt av varer og offentlige tjenester. Kvinner – som før i tiden hadde prominente samfunnsroller – blir skuet unna eller holdt innesperret i haremer. Krigsfanger reduseres til slaver. Sosial ulikhet har kommet for å bli i sin fulle form. Men slike historiefortellere forsikrer oss at noe er positivt med den urbane sivilisasjonens fremvekst: Skrivekunsten oppfinnes – til å begynne med for å holde orden på regnskap og andre offentlige affærer – og muliggjør også en utrolig fremgang innen vitenskap, teknologi og kunst. Historien er at vi ofret uskylden vår og ble gjort til de slavene vi er i dag. I dag kan vi derfor bare se med medlidenhet eller sjalusi på de få «tradisjonelle» eller «primitive» samfunnene som fremdeles eksisterer.

Dette påstås som fundamentet til all moderne debatt om sosial ulikhet. Man tar for gitt at mesteparten av menneskets historie fant sted i små, egalitære grupper, eller at byenes fremvekst også medførte fremveksten av staten. Se for eksempel på Francis Fukuyamas The Origins of Political Order: From Prehuman Times to the French Revolution:

I de første stadiene av menneskets politiske organisering likner den på det gruppebaserte samfunnet vi kan observere hos mer avanserte primater, som sjimpanser. Dette er en slags grunnleggende form for sosial organisering. […] Rousseau påpekte at opprinnelsen til politisk ulikhet finnes i utviklingen av jordbruket, og dette er langt på vei riktig. Siden gruppebaserte samfunn eksisterte før jordbruket, hadde de ingen privat eiendom i moderne forstand.

I likhet med Rousseau.

Et annet eksempel: I The World Until Yesterday: What Can We Learn from Traditional Societies? antyder Jared Diamond at slike grupper (som han mener mennesker levde i «så nylig som for 11 000 år siden») besto av «bare et par titalls individer», hvorav de fleste var i slekt. Livet var enkelt: De «jaktet etter villdyr og høstet planter som fantes innenfor et visst skogområde». Beslutninger ble tatt med «diskusjoner ansikt til ansikt», de hadde «få personlige eiendeler» og levde uten noe «formelt politisk lederskap eller sterk økonomisk spesialisering». Diamond konkluderer at det beklagelig nok bare er i disse forhistoriske grupperingene at mennesker noensinne har klart å oppnå en betydelig grad av sosial likhet.

For Diamond og Fukuyama, i likhet med Rousseau noen århundrer før dem, var det oppfinnelsen av jordbruket og følgende befolkningsvekst som – over hele verden og til evig tid – satte en stopper for det egalitære samfunnet. Jordbruket sørget for at små jeger- og sankergrupper ble «stammer», og matoverskudd førte til befolkningsvekst, med dertil hierarkiske høvdingstyrte samfunn. Fukuyama maler et bilde som minner om Bibelens syndefall: «Da de små menneskegruppene migrerte og tilpasset seg nye miljøer, beveget de seg bort fra naturtilstanden og utviklet nye sosiale institusjoner.» De kriget over ressurser.

I likhet med hengslete ungdommer var disse samfunnene i full fart mot trøbbel. Det var på tide å bli voksen, på tide å utnevne et ordentlig lederskap. I løpet av kort tid hadde høvdingene gått over til å kalle seg konger og keisere. Det var nytteløst å kjempe imot nye komplekse organiseringsformer. Lederne begynte å oppføre seg dårlig – og forsynte seg av overskuddet i jordbruket for å styrke posisjonene til slektninger og underordnede, gjorde sin status evigvarende og arvelig, samlet på trofeer og dannet haremer av slavejenter, eller rev ut rivalers hjerter med primitive kniver. Likevel var det for sent å snu, ifølge de nevnte historiefortellerne.

«Store befolkningsgrupper», hevder Diamond, «kan ikke fungere uten sjefer som tar beslutninger, underordnede som iverksetter dem, og byråkrater som administrerer vedtak og lover. Til dere anarkister som drømmer om å leve uten noen form for statlig styring, er dessverre dette grunnen til at drømmen er uoppnåelig: Dere blir i så fall nødt til å finne dere en liten gruppe eller stamme som er villig til å inkludere dere, der alle kjenner alle, og der man ikke trenger konger, presidenter og byråkrater.»

En dyster konklusjon ikke bare for anarkister, men for alle som spør seg om det finnes et alternativ til status quo. Men det mest bemerkelsesverdige er at det til tross for Diamonds selvgode tone ikke finnes tilstrekkelig vitenskapelig bevis for slike erklæringer. Vi kan ikke ta for gitt at små grupper er mer egalitære og at større befolkningsgrupper nødvendigvis må ha konger, presidenter eller byråkrater. Dette er forutinntatte antakelser presentert som fakta.

I tilfellet med Fukuyama og Diamond kan man i det minste ta med i betraktningen at de ikke har bakgrunn innen de relevante fagområdene (førstnevnte er statsviter, og sistnevnte har en doktorgrad i galleblærens fysiologi). Men selv når antropologer og arkeologer kommer med fortellinger om historiens «store bilde», har også de en pussig tendens til å ende opp med en så smått revidert utgave av Rousseaus teorier.

3. Men løp vi egentlig villig inn i lenkene våre?

Noe av det rareste med disse endeløse gjentakelsene av Rousseaus uskyldige «naturtilstand», og det påfølgende syndefallet, er at Rousseau selv aldri hevdet at naturtilstanden faktisk fantes. Det hele var et tankeeksperiment. I sin Om ulikheten mellom menneskene, dens opprinnelse og grunnlag (1754), som er opphavet til mesteparten av historien vi har fortalt (og gjenfortalt), skrev han: «… forskningen, som vi kan bruke i dette formålet, skal ikke anses som historiske sannheter, men kun som hypotetiske og betingede refleksjoner, bedre egnet til å illustrere tingenes natur enn til å vise deres sanne opphav.»

Rousseaus «naturtilstand» var aldri ment å være et utviklingsstadium. Det skulle ikke korrespondere til fasen «villskap», som åpner de evolusjonære systemene til filosofer som Adam Smith, Ferguson, Millar, eller senere Lewis Henry Morgan. Disse var interesserte i å definere nivåer av sosial og moralsk utvikling, i samsvar med historiske produksjonsendringer som jakt og sanking, jordbruk og industri. Det Rousseau presenterte, er mer som en bibelsk liknelse å regne.

Den berømte samfunnsviteren fra Harvard Judith Shklar fremhever at Rousseau egentlig prøvde å utforske det han anså som det fundamentale paradokset i politikken: at vår iboende søken etter frihet kontinuerlig fører oss ut på en «spontan marsj mot ulikheten». For å sitere Rousseau selv: «Alle løp rett inn i lenkene sine i troen på at de sikret sin frihet; for selv om de hadde fornuft nok til å kunne se fordelene ved politiske institusjoner, hadde de ikke tilstrekkelig erfaring til å kunne forutse farene ved dem.»

Rousseau var ingen fatalist.

Det mennesker har skapt, mente han, kan de forandre. Vi er i stand til å frigjøre oss fra lenkene våre, det er bare ikke så enkelt. Shklar hevder derfor at spenningen mellom muligheten for menneskets frigjørelse og sannsynligheten for at alle kommer til å overgi seg til frivillig underkastelse igjen, inspirerte Rousseaus tekster om ulikhet. Dette virker kanskje litt ironisk siden mange konservative kritikere etter den franske revolusjon holdt Rousseau personlig ansvarlig for giljotinen. Det som forårsaket terroren, insisterte de, var nettopp hans naive tro på menneskets iboende godhet, og hans overbevisning om at en mer likeverdig sosial orden ganske enkelt kunne forestilles av intellektuelle og deretter realiseres av flertallets vilje.

Men svært få av de romantiske og utopiske tenkerne var så naive. Karl Marx, for eksempel, påsto at det som gjør oss til mennesker, er makten vår over abstrakte forestillinger. Selv når hardbarkede realister begynner å snakke om  menneskets historie i store trekk, faller de tilbake på en utgave av Edens hage: syndefallet (ofte forårsaket, som i skapelsesberetningen, av menneskets higen etter kunnskap) og muligheten om en fremtidig frigjørelse. Marxistiske politiske partier utviklet sin egen versjon av historien – en slags sammensmeltning av Rousseaus naturtilstand og den skotske opplysningens idé om utviklingsstadier. Resultatet var en formel for verdenshistorien som begynte med den opprinnelige «primitive kommunismen», som ble avskaffet med innføring av privat eiendom – men som en dag vil gjenoppstå. Vi må hermed konkludere at revolusjonære, til tross for sine idealistiske fremtidsvisjoner, har ikke vært særlig fantasifulle – særlig når det kommer til å knytte sammen fortid, nåtid og fremtid. Alle forteller den samme historien.

Nå er det på tide at resten av oss begynner å forestille oss hvordan en ikke-bibelsk utgave av menneskets historie kan se ut.

De mest aktive og kreative revolusjonære bevegelsene på starten av dette årtusenet – zapatistene i Chiapas og kurderne i Rojava som de mest innlysende eksemplene – trekker veksler på en mer blandet og kompleks historieforståelse enn en forhistorisk utopi.

4. Likhet og ulikhet ut fra fortidens historie

Hva kan vi egentlig lære av nyere arkeologisk og antropologisk forskning siden Rousseaus tid? Å stille spørsmålet «hva er opprinnelsen til sosial ulikhet?» er antakeligvis feil sted å begynne.

Vi finner nemlig påkostede begravelser helt tilbake til istiden. I permafrosten under den paleolittiske bosetningen i Sungir fant man en middelaldrende mann, som Fernández-Armesto observerer var begravd med «imponerende hederssymboler: armbånd laget av finpusset mammutelfenben, hodepynt av revetenner, og nesten 3000 nøye utskårede og blankpussede elfenbensperler». Og i en identisk grav ved siden av ham «lå to barn, på omtrent 10 og 13 år, hedret med liknende begravelsesgaver. Hos det eldre barnet lå det i tillegg omtrent 5000 perler som var like fine som den voksnes (bare litt mindre i størrelse) og en enorm lanse av elfenben».

Upper Paleolithic burial site at Sungir, Russia. Source: Wiki Commons

Slike funn vies ikke nevneverdig oppmerksomhet i noen av bøkene vi har nevnt så langt. Man kunne lettere tilgi at slikt nedtones eller reduseres til fotnoter hadde Sungir-funnet vært et enkeltstående funn. Men det er det ikke. Liknende påkostede gravsteder har nå blitt funnet i steinhuler fra eldre paleolittisk tid og i åpne bosetninger over store deler av Vest-Eurasia, fra Don til Dordogne. Blant dem finner vi for eksempel den 16 000 år gamle «lady of Saint-Germain-la-Rivière», smykket med ornamenter laget av tennene til unghjorter felt 300 kilometer unna, i det spanske Baskerland. Og i gravstedene på Liguria-kysten – like gamle som Sungir – med blant andre «fyrsten», en ung mann begravd med regalier i form av et septer av eksotisk flintstein, staver av elggevir og et utsmykket hodeplagg med en gjennomhullet skalle og hjortetenner. Slike funn antyder annen historietolkning. For har Fernández-Armesto rett når han hevder at dette beviser en form for «nedarvet makt» og ulikhet også på denne tiden? Hva slags status hadde disse individene mens de levde?

Monumental arkitektur.

Minst like fascinerende er de sporadiske, men overbevisende funnene av monumental arkitektur som dateres så langt tilbake som til siste glasiale maksimum. Ideen om at man kan måle det «monumentale» i absolutte termer er så klart like tåpelig som ideen om at man kan kvantifisere forbruket under istiden i dollar og cent. Det er snakk om et relativt konsept som kun gir mening innenfor en viss rangering av verdier og tidligere erfaringer. Pleistocenen har ingen paralleller til Giza-pyramidene eller Romas Colosseum. Men epoken hadde byggverk som etter tidens standarder må ha blitt ansett som offentlig verk, som antyder sofistikerte tegneferdigheter og koordinering av arbeid på et imponerende nivå. Blant dem er de utrolige «mammuthusene» laget av skinn som ble strukket over en ramme av store mammuttenner. Eksempler på dette, som dateres til rundt 15 000 år siden, finner vi langs iskanten fra dagens Kraków hele veien til Kiev.

Og enda mer ufattelig er steintemplene i Göbekli Tepe, som ble utgravd for over tjue år siden på grensen mellom Tyrkia og Syria, og fortsatt diskuteres inngående av forskere. Tempelet dateres til om lag 11 000 år siden, helt på tampen av siste istid, og inneholder minst tjue megalittiske bygninger høyt over den nå øde utkanten av Harran-sletten. Hver av dem besto av over fem meter høye kalksteinsøyler som veier opptil et tonn (på samme nivå som Stonehenge, og om lag 6000 år tidligere). Så godt som hver søyle i Göbekli Tepe er et slående kunstverk, med dyreavbildninger der det mannlige kjønnsorganet er truende fremstilt. Statuer av rovfugler opptrer sammen med avbildninger av avkappede menneskehoder. Utskjæringene viser avanserte billedhuggerferdigheter, mest trolig utformet i et mer formbart materiale som tre før de ble overført til grunnfjellet i Harran. Det fascinerende er at til tross for størrelsen hadde hver enkelt av disse massive strukturene en relativt kort levetid, som endte med et stort etegilde og fyllingen av veggene: hierarkier som ble reist mot himmelen, ble så revet ned igjen. Og protagonistene i dette forhistoriske skuespillet av festing, bygging og nedriving var, så vidt vi vet, jegere og sankere som levde av ville matressurser.

Göbekli Tepe. Source: Flickr

«Istidsprinsene».

Hvordan skal vi så tolke dette? En akademisk respons har vært å forkaste ideen om en egalitær gullalder, og konkludere med at rasjonell egeninteresse og maktervervelse er evigvarende krefter i menneskets sosiale utvikling. Men heller ikke dette blir helt riktig. Bevisgrunnlaget for institusjonell ulikhet i istidssamfunnene, om det så er i form av storslåtte begravelsereller monumentale byggverk, er svært sporadisk. Gravstedene finnes bokstavelig talt hundrevis av år, og ofte hundrevis av kilometer, fra hverandre. Selv om vi kunne forklart dette med at bevismaterialet er mangelfullt, må vi fortsatt spørre oss hvorfor det er så mangelfullt. For hvis noen av disse «istidsprinsene» hadde oppført seg som for eksempel bronsealderprinser, ville vi også funnet murer, varelagre, palasser med dem – tegnene på en tidlig stat.Vi ser monumenter og vidunderlige gravstederr fra over titusenvis av år – men lite annet som antyder hierarkiske samfunn. «Prinsegravstedene» inneholder individer med store fysiske avvik; mennesker som i dag ville regnes som kjemper, pukkelryggede eller dverger.

Årstidene og mikrobyer.

Et bredere perspektiv på de arkeologiske funnene gir oss en nøkkel til å løse dilemmaet. Nøkkelen ligger i årstidenes betydning i forhistoriens sosiale liv. Mesteparten av de paleolittiske funnstedene vi har drøftet så langt, knyttes til bevismateriale for årlige eller toårlige perioder av jordbruk, i takt med forflytning av dyreflokker – for eksempel mammut, steppebison, reinsdyr eller (som i Göbekli Tepe) gaseller. Dessuten sykliske mønstre av fiskevandringer og høsting av nøtter. I årets mer krevende eller kalde tider levde istidsslektningene våre unektelig i små grupper. Men det finnes et overveldende bevisgrunnlag for at de til andre tider av året samlet seg fra over store geografiske avstander i «mikrobyer», som den oppdaget i Dolní Věstonice, sør for Brno, hvor de hadde store etegilder. De deltok i komplekse ritualer, ambisiøse kunstprosjekter og byttet mineraler, skjell og dyrepelser.

Vesteuropeiske eksempler på disse årstidsbaserte samlingsstedene er de store steinhulene i det franske Périgord og på Cantabria-kysten, med sine berømte malerier og utskjæringer, som også inngikk i en årlig rundgang av folkesamlinger og spredninger.

Slike årstidsmønstre i det sosiale liv vedvarte lenge etter at«oppdagelsen» av at landbruket angivelig skulle ha forandret alt – slik historieskrivere mener. Nye funn viser at slike vekslinger kan være nøkkelen til å forstå de berømte neolittiske monumentene i Salisbury Plain, og ikke bare som eksempler på årstidssymbolikk. Det viser seg nemlig at Stonehenge bare var den siste i en lang serie av rituelle strukturer – som ble reist i både tømmer og stein når mennesker fra overalt på De britiske øyer flokket til akkurat dette området på viktige tider av året. Nøye utgravinger har vist at mange av disse strukturene, som nå tolkes som monumenter til stamfedrene til de mektige neolittiske dynastiene – ble demontert bare noen få generasjoner etter at de ble reist.

Hvorfor er disse årstidsvariasjonene viktige? Fordi de avslører at mennesker fra begynnelsen av eksperimenterte med forskjellige sosiale alternativer. Antropologer beskriver slike samfunn som samfunn med en «dobbel morfologi».

Inuittene og politiske omveltninger.

Marcel Mauss, som skrev på starten av 1900-tallet, observerte at inuittene «og mange andre samfunn […] har to sosiale strukturer, en om sommeren og en om vinteren, og at de opererer med to parallelle systemer for lover og religion». I sommermånedene spredte inuittene seg i små patriarkalske grupper som jaktet på ferskvannsfisk og reinsdyr, underordnet én eldre mannlig autoritær leder. Eiendommer ble strengt markerte, og patriarkene utøvde tidvis tyrannisk makt over sin slekt. Men i lange vintermåneder, når sel og hvalross flokket til den arktiske kysten, tok en annen sosial struktur over. Inuittene kom sammen for å bygge store forsamlingshus av tre, hvalribbein og stein. Inne i disse husene rådde likhet, altruisme og det kollektive livet; velstand ble fordelt, og ektefolk byttet partnere under beskyttelsen av selgudinnen Sedna.

Et annet eksempel var den innfødte jeger- og sankergruppen på nordvestkysten i Canada. For dem var vinteren – ikke sommeren – årstiden da samfunnet utkrystalliserte seg i sin mest ikke-egalitære form. Plankebygde palasser ble reist langs kysten av British Columbia, med nepotistiske monarker som holdt store festmiddager kalt potlach. Men aristokratenes hoff gikk i oppløsning når sommeren og fiskesesongen kom. Alle gikk tilbake til mindre klanformasjoner, som fortsatt var hierarkiske, men med en helt forskjellig og mer uformell struktur. Folk hadde til og med forskjellige navn om sommeren og om vinteren; de ble bokstavelig talt en annen avhengig av hvilken tid på året det var.

Det kanskje mest slående eksemplet på politiske omveltninger, er de årstidsbaserte praksisene til 1800-tallets stammegrupperinger i «the Great Plains» i Amerika – sporadiske jordbrukere som hadde adoptert et nomadisk jegerliv. På sensommeren samlet de små og svært mobile cheyenne- og lakota-gruppene seg i store bosetninger for å gjøre logistiske forberedelser til bøffeljakten. På denne viktige årstiden utnevnte de en ordensmakt som hadde rett til å fengsle, piske eller bøtelegge enhver person som var en trussel mot jakten. Men som antropologen Robert Lowie observerte, opererte denne «ulikeverdige autoritære makten» kun på midlertidig basis knyttet til årstiden. Den ble erstattet av mer «anarkistiske» organisasjonsformer når jaktsesongen, og de kollektive ritualene som fulgte med, var ferdig.

Antropologene.

Akademia følger ikke alltid en progressiv linje. Noen ganger går den tilbake noen hakk. For hundre år siden innså de fleste antropologer at mennesker som stort sett levde av ville ressurser, vanligvis ikke begrenset seg til små grupper. Denne ideen stammer egentlig fra 1960-årene, da Kalahari-stammer og Mbuti- pygmeer ble et populært bilde på urmennesket for TV-tittere og forskere. Konsekvensen er at vi har sett en tilbakevending til ideen om utviklingsstadier. Det er dette for eksempel Fukuyama trekker veksler på når han skriver om at samfunnet utvikler seg jevnt og trutt fra «små grupper» til «stammer» til «høvdingstyrte samfunn», og endelig til den komplekse og hierarkiske «staten» – med monopol på «legitim bruk av tvungen makt». Men ifølge denne logikken ville cheyenne- og lakota-gruppene ha «utviklet» seg fra små grupper direkte til egne stater omtrent hver november måned, for så å utvikle seg i «negativ» retning igjen om våren. De fleste antropologer innser nå at disse kategoriene er ubrukelige, men til nå har ingen kommet med et alternativ til verdenshistoriens store mønstre.

Helt uavhengig av dette tyder arkeologiske funn på at i de svært årstidsfleksible miljøene fra siste istid, oppførte våre fjerne slektninger seg stort sett likedan. De vekslet mellom alternative sosiale organiseringsformer, og lot autoritære strukturer ta form i visse årstider– betinget av at de var midlertidige og at ingen sosial organisering skulle være permanent eller rigid. Den samme menneskegruppen levde noen ganger i det som på avstand ser ut som en liten gruppe, andre ganger som en stamme, og andre ganger som et samfunn med mange av de trekkene vi nå identifiserer ved en stat. Med institusjonell fleksibilitet følger evnen til tråkke utenfor gitte sosial strukturer og reflektere over dem – til både å forme og omforme de politiske verdenene vi lever i. Om ikke annet forklarer dette «prinsene» og «prinsessene» fra siste istid som synes å dukke opp i en forunderlig isolasjon – som karakterer i et eventyr eller kostymedrama. Kanskje var det nettopp det de liknet på. Hvis de i det hele tatt hadde makt, så var det kanskje, som for kongene og dronningene i Stonehenge, bare i en årstid.

5. På tide å tenke nytt om historien

Brukes forhistorien til filosofiske spørsmål om hvorvidt mennesker er grunnleggende gode eller onde, samarbeidende eller konkurrerende, egalitære eller hierarkiske?

Det virker svært sannsynlig, og det understøtter også forskningen at de samme fortidsmenneskene som koloniserte mye av planeten, også eksperimenterte med en enorm variasjon av sosial organisering. Som Claude Lévi-Strauss ofte påpekte, var ikke de tidlige Homo sapiens bare lik moderne mennesker fysisk sett, men også intellektuelt sett. Antakeligvis var flesteparten av dem mer bevisst om samfunnsformer enn folk stort sett er i dag – siden de vekslet mellom ulik organiseringsform hvert år. Våre fjerne slektninger begrenset sosiale ulikhet til rituelle kostymedramaer, og konstruerte guder og kongeriker slik de bygde monumenter, for så like gladelig å demontere dem igjen.

Det store spørsmålet er derfor ikke «hva er opprinnelsen til sosial ulikhet?». Etter historiens vekslende politiske systemer er det heller: «Hvorfor ble vi sittende fast?» Både langt unna løpet blindt inn i de institusjonelle lenkene, eller de deprimerende fortidsutsiktene til Fukuyama, Diamond, Morris og Scheidel – d enhver «kompleks» form for sosial organisering nødvendigvis betyr at små eliter tar makten over nøkkelressurser og begynner å undertrykke alle andre. Størsteparten av sosiologien behandler disse dystre utsiktene som selvsagte sannheter. Sannheter uten belegg. Hvilke andre etablerte sannheter bør vi kaste på historiens skraphaug?

I 1970-årene forutså den fremragende arkeologen David Clarke at «forklaringene om det moderne menneskets utvikling, metallurgi, urbanisering og sivilisasjonsutvikling vil avsløres som semantiske feller og metafysiske illusjoner». Det viser seg at han hadde rett. Ny kunnskap strømmer nå til fra alle verdens hjørner, basert på nøye utført empirisk feltarbeid, avanserte teknikker for klimatiske rekonstruksjoner, kronometrisk datering og vitenskapelige analyser av organiske levninger. Forskere ser nå etnografisk og historiske materiale i et nytt lys. Nesten all ny forskningen bestrider den kjente fortellingen om verdens historie.

En ny verdenshistorie.

La oss derfor avslutte med en håndfull av våre egne overskrifter for å gi en indikasjon på hvordan en ny verdenshistorie begynner å se ut.

Først hvordan jordbruket begynte og spredte seg: Det finnes ikke lenger støtte for at jordbruket markerte en plutselig omveltning for menneskenes samfunn. I de delene av verden hvor jord- og husdyrhold først ble opprettet, skjedde det faktisk ikke et merkbart «bytte» fra den paleolittiske jegeren/sankeren til den neolittiske jordbrukeren. «Overgangen» fra at man stort sett levde på ville ressurser til et liv basert på matproduksjon tok vanligvis om lag tre tusen år å gjennomføre. Mens jordbruket åpnet for muligheten til mer ulik fordeling av velstand, skjedde dette i de fleste tilfellene årtusener etter at jordbruket oppsto. I mellomtiden prøvde folkegrupper i områder så fjerne som Amazonas og den fruktbare halvmånen i Midtøsten seg på jordbruk, å bytte fra år til år mellom produksjonsmåter – like ofte som de byttet mellom sosiale strukturer. Det viser seg også at spredningen av jordbruket til sekundære områder, som Europa – som ofte triumferende beskrives som «begynnelsen på den uunngåelige slutten på jeger/sanker-livet» – egentlig var en svært skjør prosess. Av og til feilet den og førte snarere til demografiske kollapser av jordbrukssamfunn enn av jeger- og sankersamfunn.

Det har aldri eksistert noen Edens hage-liknende naturtilstand hvor de første jordbrukerne tok de første stegene mot det ikke-egalitære samfunnet fra. Det gir liten mening å snakke om jordbruket som opphavet til forskjeller og privat eiendom. Om ikke annet er det blant de «mesolittiske» folkeslagene – som nektet å ta til seg jordbruket i de tinende århundrene i den yngre holocen – at vi ser tegn på at forskjellsbaserte samfunn blir mer vanlig, i det minste hvis vi skal bedømme etter storslåtte begravelser, krigføring og monumentale byggverk. I noen tilfeller som i Midtøsten, synes de første jordbrukerne bevisst å ha utviklet alternative samfunnsformer som passet til deres mer arbeidsintensive livsstil. Disse neolittiske samfunnene ser påfallende egalitære ut sammenliknet med sine jeger- og sanker-naboer, med en dramatisk økning i kvinnenes økonomiske og sosiale betydning. Dette gjenspeiler seg i kunst og ritualer – bare se på kontrasten mellom kvinnefigurene i Jeriko eller .atalh.yük og de hypermaskuline skulpturene i Göbekli Tepe.

«Sivilisasjonen» kom heller ikke som en pakke.

Verdens første byer oppsto ikke på en håndfull steder sammen med sentralisert styring og byråkratisk kontroll. I Kina, for eksempel, vet vi nå at det innen 2500 før vår tidsregning, eksisterte bosetninger som var konsentrert over 1000 mål i de nedre delene av Den gule flod, over 1000 år før det første Shang-dynastiet ble grunnlagt. På den andre siden av Stillehavet har man fra samme periode funnet seremonielle sentra i storslått skala i dalen Río Supe i Peru. Det mest nevneverdige funnstedet herfra er Carals gåtefulle ruiner og monumentale plattformer – fire årtusener eldre enn Inka-riket.

Slike nye oppdagelser indikerer hvor lite vi faktisk vet om spredningen av og opphavet til de første byene. Ei heller hvor mye eldre disse byene kan være enn antatt nødvendige systemer for autoritær styring og skriftlig administrasjon for at slike kunne dannes. Og i de mer etablerte sentrene for urbanisering – Mesopotamia, Indusdalen, Mexicodalen – er det stadig flere bevis for at de første byene var bevisst organisert med egalitære linjer og kommunale råd med betydelig autonomi overfor sentral styringsmakt. I de førstnevnte tilfellene blomstret byer med sofistikert sosial infrastruktur i over et halvt årtusen uten noen spor av kongelige begravelser eller monumenter. Heller ingen bruk av militærmakt eller hærer eller maktutøvelse i stor skala. Det fantes heller ingen tegn på direkte byråkratisk kontroll over borgernes liv.

Å velte herskerne med vold?

I motsetning til Jared Diamonds teorier finnes det absolutt ingen beviser på at ovenfra-og-ned-styring var en nødvendig konsekvens av storskala-organisering. I motsetning til Walter Scheidels teorier stemmer det ganske enkelt ikke at herskerklassene, når de først var blitt skapt, ikke kunne oppløses annet enn med en omfattende katastrofe.

La oss ta ett veldokumentert eksempel: Omkring 200 etter vår tidsretning, synes byen Teotihuacan i Mexicodalen, med en befolkning på 120 000 (en av de største i verden på den tiden), å ha gjennomgått en betydelig omveltning. Der vendte man ryggen til pyramide-templer og menneskeofring og rekonstruerte seg selv som en stor ansamling av komfortable villaer, alle på omtrent nøyaktig samme størrelse. Dette varte i kanskje 400 år. Selv i Cortés’ tid hadde det sentrale Mexico fortsatt byer som Tlaxala, som ble drevet av en folkevalgt byråd hvor medlemmer med ved jevne mellomrom ble pisket av sine velgere som en påminnelse om hvem som til syvende og sist satt med makten.

Brikkene for en helt annen verdenshistorie.

De fleste av oss er for forblindet av fordommer til å se implikasjonene. For eksempel insisterer nesten alle nå til dags på at deltakende demokrati, eller sosial likhet, muligens kan fungere i små samfunn eller aktivistgrupper, men umulig kan «oppskaleres» til noe så stort som en by, en region eller en nasjonalstat. Men bevisene som ligger foran øynene våre, hvis vi bare velger å se dem, antyder det motsatte. Egalitære byer, til og med regioner, er historisk sett ganske vanlige. Egalitære familier og husholdninger er ikke det. Historien viser at de verste overgrepene mot menneskelig frihet pågår i de næreste sfærene, innen kjønnsrelasjoner, aldersgrupper og innen familien – sosiale forhold med størst intimitet har samtidig dype former for strukturell vold. Her kan man forstå hvordan det er akseptert at noen utnytter makt til å undertrykke andre. Eller hvordan man forteller at noens behov eller liv ikke lenger teller. Det er her det mest krevende arbeidet med å skape et fritt samfunn finnes.

Published 6 December 2018

Original in English
First published in Eurozine (english version) / Ny Tid 10/2018 (norwegian version)

Contributed by Ny Tid
© David Graeber, David Wengrow / Eurozine / Ny Tid

PDF / PRINT

recommended articles