Vestens retningsvalg

Jürgen Habermas var en iherdig tilhenger av den verdens­ordenen som etter 1945 gjennom sin universalisme åpnet muligheten for en «global innenriks­politikk». Dette lå bak kritikken hans av nynasjonalismen og engasjementet hans for et overnasjonalt og post­nasjonalt Europa. Men én ting var han blind for: at Stalin og hans etterfølgere, inkludert Mikhail Gorbatsjov, aldri tilsluttet seg denne verdens­ordenen. Den reelt eksisterende sosialismen forsøkte tvert imot alltid å undergrave den.

På spørsmål fra Adam Michnik om hvorfor han hadde fokusert så sterkt på Hitler, men ikke på Stalin, svarte Habermas at han trodde at en slik fokus ville være av underordnet betydning. Mangelen på en omfattende teori om totalitært styre og ideologi, samt et udifferensiert konsept om «østblokken», gjorde at vestlige intellektuelle ikke anerkjente betydningen av russiske dissidenter, Praha-våren, den polske Solidarność-bevegelsen og de østtyske demokrati­forkjemperne. Senere gikk Majdan-bevegelsene nærmest ubemerket hen av samme grunn.

Det var en grunnleggende forskjell mellom det vesttyske sosial­demokratiet, som fortsatt var bundet til den pasifistiske etterkrigs­tradisjonen i øst/vest-konflikten, og de anti-totalitære strømningene i Frankrike som oppsto i skyggen av kommunist­partiets hegemoni. Mens André Gorz, André Glucksmann og andre franske venstreorienterte tok stilling mot sovjetisk opprustning på 1980-tallet, klamret tyske intellektuelle seg til avspennings­mottoet Wandel durch Handel («forandring gjennom handel»). På 1990-tallet bagatelliserte de sistnevnte trusselen mot Bosnia som «realpolitikk», og kritiserte partiet Die Grünen for å være «krigerske» da de støttet NATOs intervensjon. I denne sammen­hengen var Habermas helt på linje med hoved­strømmen blant menings­bærere i Tyskland, både i øst og vest.

Forhandlinger med hvem?

Etter Putins invasjon av Ukraina oppfordret Habermas, som mange tyske sosial­demokrater, til «forhandlinger til rett tid» og utbroderte: «Målet med disse må være å forhindre at en lang krig med enda flere tapte menneskeliv og enda mer ødeleggelser til slutt stiller oss overfor det utveisløse valget: enten å gripe aktivt inn i krigen eller, for å unngå at den første verdens­krigen mellom atommakter utløses, å overlate Ukraina til sin egen skjebne.»1 Som genuin pasifist hadde han som mål å fremme «den diskusjonen som gradvis tar til i Tyskland om målet og muligheten for fredsforhandlinger». Han framførte den gamle frykten for atomkrig, og hevet det post­sovjetiske Russland til en status som like­verdig forhandlings­partner i øst/vest-konflikten.

Man skulle gjerne hørt mer konkrete forslag til hvem som skulle forhandle med hvem, gitt at Habermas i realiteten avviste muligheten for å gjenopprette status quo fra før februar 2022. Hans posisjon innebar en aksept av annekteringen av Krym i 2014 og den russiske hærens territoriale erobringer i Donbas, som ble ledsaget av forferdelige massakrer blant sivil­befolkningen. Med den nye grense­trekkingen, hevdet Habermas, «kan man på forhånd ikke utelukke at det kan bli funnet et kompromiss mellom de til nå diametralt motsatte kravene, og som tillater begge parter å beholde ansikt».

Det var selvsagt ingenting som tydet på at dette ville være mulig. Habermas’ forslag møtte sterk motstand i Ukraina og i den vestlige Ukraina-solidaritetsbevegelsen. Forslagene hans var selv­motsigende i utgangs­punktet: Etter den tomme retorikken fra Budapest og Minsk ville ekte sikkerhets­garantier fra Vesten, slik han krevde, bare kunne oppnås dersom Ukraina ble med i NATO, eller alternativt EU. Det ville innebære likeverdige forpliktelser om gjensidig støtte dersom Putins imperialistiske aggresjoner skulle fortsette, et faktum tyske sosial­demokrater konsekvent har ignorert, til tross for Olaf Scholz’ tanker om en Zeitenwende.

Et Russland etter Putin

Vi mener det er utenkelig å skulle forestille seg Ukraina som en amputert nasjon og en nøytral bufferstat mellom øst og vest; landets integritet og uavhengighet kan bare garanteres som medlem av den vestlige alliansen. Men det var nettopp for å forhindre at det «kollektive Vesten» ekspanderte til Russlands grenser at Putin invaderte landet.

Man kan spørre seg hvorfor Putin skulle oppgi sitt mål: å «denazifisere» Ukraina for å gjenopplive den imperiale «russiske verden». Habermas unnlot å nevne at planen hans om forhandlinger ikke var mindre risikabel enn posisjonene blant dem han så flåsete kalte «krigerske». De sistnevnte ser for øvrig ingen iboende motsetning mellom militær støtte og diplomatiske forhandlinger. Selvsagt er vi også for fred gjennom rettferdige forhandlinger.

Det Habermas overså, er hva det innebærer at det er Russland, og ikke Putin, som vil være Kyivs nabo i fremtiden. Forhandlinger er avgjørende, men først og fremst med den russiske opposisjonen. Ethvert regime etter Putin vil bli dømt ut fra i hvilken grad det aner­kjenner Russlands ansvar for krigen og sørger for at Putin og hans klikk tas hånd om av en straffe­domstol. Den nødvendige regime­endringen innebærer langt mer enn bare å erstatte Putin med en likesinnet autokrat. En demokratisering kan ikke – slik den gjorde etter 1991 – begrenses til gjennomføring av regel­messige valg uten et normativt og institusjonelt fundament.

Oppløsningen av Russlands dypstat forutsetter maktfordeling, et uavhengig rettsvesen, fri presse og sikring av borger­frihetene. Med sin lange tradisjon for autoritarianisme er Russland enda mindre forberedt på dette enn det tyske riket var i 1945. De liberale bevegelsene i Russland – fra de aristokratiske reformene på 1860-tallet og februarrevolusjonen i 1917 til Perestrojka og Jeltsin-epoken – har i historiens lys vært for svake til å fungere som fundament. Den store usikkerheten er i hvilken utstrekning marginale krefter i den russiske befolkningen eller i eksil tenker eller forbereder seg på en fremtid etter Putin. I løpet av årene har opposisjonen blitt kraftig svekket; de facto unntakstilstand og en ideologisk hjerne­vasking som minner om stalinismen, har sørget for resten. Russere flest har nå «andre bekymringer» og underkaster seg den nye tsaren.

Planer for en fremtidig orden

Fra Vestens perspektiv må hver eneste spire til motstand dyrkes, uansett hvor liten den skulle være, ved å anerkjenne russiske dissidenter og utvikle en ny generasjon ledere som etter hvert kan etablere en eksil­regjering. Vitenskapelige og kulturelle bånd må opprettholdes der det ennå er mulig, eller der det igjen kan bli mulig. Det er også viktig å forberede en rettergang i Haag. Det russiske samfunnet må presenteres for alternativer som kan føre landet tilbake til det inter­nasjonale felles­skapet, som reintegrerer det i den globale innsatsen for klimavern og arts­beskyttelse, og som introduserer det for alternative energikilder og økonomiske modeller.

Det er verdt å minnes at på 1940-tallet ble motstands­bevegelsene mot nazist­veldet undertrykket av Hitler på måter som ikke er ulike det Putins kritikere opplever i dag. Men til tross for den håpløse situasjonen var de i stand til å legge planer for morgen­dagen etter nazistene – en dag som de fleste den gangen betraktet som fullstendig utenkelig. Disse planene ble i stor grad virkeliggjort i et fritt Europa som inkluderte Vest-Tyskland. Selv om det kan virke utopisk at de to landene som nå er i krig skal kunne ha en bilateral fremtid, bør et samarbeid mellom dem på mellomlang sikt betraktes som mulig, på samme måte som tilnærmingen mellom «arvefiendene» Tyskland og Frankrike i et fritt Europa. Frem til da må vi fortsette å gjøre alt vi kan for å sikre at Ukraina vinner freden.

Habermas klaget over at et stadig mer krigs­lystent Vesten hadde latt seg trekke stadig dypere inn i krigens logikk. Han benektet ikke Ukrainas rett til å forsvare seg, eller den politiske og materielle støtten som kreves for å gjøre det. Men nettopp på grunn av vestlige våpen­leveranser, hevdet han, kunne Ukraina ikke lenger selv definere målet for krigen, som i stedet ble bestemt av landets støttespillere.

Denne posisjonen fikk tilslutning fra mange hold – både fra populistiske demagoger og, mer velkomment, fra et informert publikum som mente Vesten medvirket til dødsfall blant ukrainske soldater og sivile. Har ikke «vi» delvis skylden for deres død og lidelse, fordi «våre» våpen drar dem inn i en krig de ikke kan vinne? Dette ansvaret er opplagt en tung byrde.

Men hva kan være «rimelige» mål for Ukrainas militær­operasjoner? Det må avgjøres av Ukraina selv, de er fortsatt en suveren nasjon. Målene er gjen­oppretting av territoriell integritet, inkludert annekterte områder; vern mot ytterligere russiske angrep gjennom uavhengig inngåtte allianser; fordømmelse av krigs­forbrytelser, inkludert (i mindre grad og i lavere antall) forbrytelser begått på ukrainsk side; og oppreisning for gjenoppbygging av landet og som kompensasjon.

Iranernes dilemma

I de siste månedene før han døde sies Habermas å ha blitt stadig mer fortvilet over det han anså som et nederlag for sitt livsverk. Som Herfried Münkler så ubarmhjertig påpekte i et minneord i Sueddeutsche Zeitung: «Den tvangsløse makten i det bedre argument» har blitt overflødig som epistemisk grunnlag for den offentlige debatten; nå hersker et nietzscheansk ressentiment. Den intellektuelle høyre­fløyen som Habermas avviste på 1950-tallet, i opposisjon til den intellektuelle arven etter Martin Heidegger og Carl Schmitt, er nå tilbake. En demokratisering av EU er – ifølge Münkler – illusorisk, og normene i den regel­baserte verdens­orden gjelder ikke lenger. Det som trengs, er handlingsevne – og den kan i siste instans være militær.

«Realister» som Münkler fordømmer kategorisk enhver regime­endring. Men hva annet hadde kommandørene for de allierte styrkene i tankene da de landet i Normandie, led store tap og frigjorde de overlevende fra konsentrasjons- og utryddelses­leirene, enn nettopp omveltningen av et diktatorisk regime? Det er sant at de aktuelle amerikanske og israelske oppfordringene til det iranske folket om å reise seg og frigjøre seg er kyniske. Det er også sant at tidligere regime­endringer i Libya, Irak og Afghanistan har mislyktes. Men dette argumentet påpeker bare Vestens strategiske feil; det rokker ikke ved at det fortsatt er grunn­leggende nødvendig å fjerne det iranske regimet, samt Taliban-regimet og Putin-regimet.

Sett i lys av hvordan Europa ble frigjort fra nasjonal­sosialismen i 1944/45, er det lett å forstå dilemmaet iranere står overfor. Til tross for at de forakter terror­regimet og har trosset det tappert i årevis, tør de ikke lenger – etter oppfordringen fra Trump og Netanyahu om å fremtvinge et «regimeskifte» – å ta til gatene, der de kan bli pågrepet av revolusjons­garden og militser. Blir de derimot værende hjemme, kan de bli drept av en rakett. De må altså vente og se om mulla­regimet kollapser eller overlever i form av et enda mer brutalt tyranni. Dette dilemmaet overses av historisk ubevisste «realister», som ikke bare har innvendinger mot midlene og de angivelig fatale konsekvensene av en «regimeendring», men også prinsipielt avviser regime­skifte som krigsmål. Deres argument er delvis basert på folke­retten, som forbyr inngrep i «indre anliggender», men som i praksis hjelper et morderisk regime å overleve, mens det opprett­holdes tette økonomiske forbindelser.

Ingen alternativer til regimeendring

Vestlige demokratier må ha som mål å styrte totalitære og autokratiske regimer. Men i håp om å oppnå en dårlig fred med diktatorer avstår de i stedet fra å bruke selv ikke-militære sanksjoner, som å fryse eiendeler, stanse olje- og gassforsyninger, blokkere forsynings­kjeder og støtte opposisjons­bevegelser. Da det iranske regimet i januar massakrerte tusenvis av demonstranter, talte mange for tilbake­holdenhet i henhold til folkeretten, uten å nevne «Responsibility to protect»-prinsippet (R2P) som er vedtatt av FN. Det forplikter stater til å beskytte sin egen befolkning mot folkemord, krigs­forbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneske­heten, og overfører ansvaret til det inter­nasjonale samfunnet dersom en stat ikke evner å oppfylle forpliktelsene. Også dette prinsippet har vært en del av folke­retten senest siden krigen i Jugoslavia, men bare som uvirksom bestemmelse, slik «realistene» er raske til å påpeke, på grunn av veto­retten for imperial­maktene i Sikkerhets­rådet – USA, Russland og Folke­republikken Kina.

Men normen må opprettholdes, uansett hvor kontra­produktivt det har vært å forsøke å oppnå regime­endringer i fortiden. Hvordan skulle nazistenes makt i Europa ha blitt stanset uten en regime­endring i Berlin? Hvordan kunne Øst-Europa ha blitt frigjort uten at det sovjetiske regimet ble avviklet? Hvordan kunne dette ha foregått så fredelig som det gjorde uten regime­endringen som delvis ble igangsatt innenfra av Mikhail Gorbatsjov? Hvem kan forestille seg en fremtid for kvinner og frihets­elskende mennesker i Afghanistan og Iran under et «moderat» Taliban- eller mullaregime? Og for å holde oss i nær­miljøet: Hvordan kunne frihet ha vært mulig i Ungarn så lenge Viktor Orbán forble ved makten? Eller i Tyrkia, så lenge Recep Tayyip Erdoğan fortsetter å regjere?

Vi som lever i trygghet skal være forsiktig med å felle dommer eller komme med for sterke anbefalinger. Men i de landene som en gang ble bombet av de allierte, er det rådende synet i dag at frigjøring fra et diktatur var verdt den høye prisen. I dag har USA verken retten eller midlene til å frigjøre det iranske folket, og heller ingen intensjon om å gjøre det. Men en regime­endring må likevel til – vi må bare finne ut hvordan.

Daniel Cohn-Bendit (f. 1945) er en tysk-fransk politiker som har sittet i Europaparlamentet både for Tyskland og Frankrike. Claus Leggewie (f. 1950) er en tysk statsviter og medredaktør i tidsskriftet «Blätter für deutsche und internationale Politik».