Den serbiske nasjonalismens inspiratorer

Mihajlo Markovic og Vasilije Krestic i samtale med Jens-Martin Eriksen og Frederik Stjernfelt

I 1986 utga det serbiske kunst- og vitenskapsakademiet et Memorandum som oppsummerte de sentrale tesene om serbisk nasjonalisme. Memorandumet, som ble tolket som en krigserklæring av de andre jugoslaviske republikkene, tjente som en ideologisk plattform for praktisk talt alle serbiske nasjonalister.

Fram til 1990-tallet ble det sett på som det serbiske lederskapets politiske program. Det sentrale budskapet i Memorandumet er påstanden om at Serbia hadde blitt svekket av de andre republikkene og Titos regime, med overlegg. Forfatterne klaget blant annet på den “økonomiske diskrimineringen av Serbia”, “undertrykkelsen av serbere i Kroatia” og “folkemordet mot serbere i Kosovo”. De krevde en slutt på “diskrimineringen av det serbiske folk”.

Den gryende nasjonalismen som spredte seg i den serbiske befolkningen ble observert med voksende skepsis og engstelse fra de andre republikkene. Den serbiske dominansen i maktbalansen i Folkerepublikken Jugoslavia, undergravde påstanden om økonomiske og kulturelle skjevheter som angivelig skulle komme av en konspirasjon blant de andre jugoslaviske nasjonene. Flere forfattere har sett dette dokumentet som bevis for de første, systematiske forberedelsene for etableringen av en storserbisk stat, og med det krigen i Kroatia og Bosnia-Herzegovina.

Mobilisering og vold

Det er ingen tvil om hvilken betydning Memorandumet fra det serbiske kunst- og vitenskapsakademiet har hatt for den politiske mobiliseringen og den voldelige serbiske nasjonalismen med Milosevic-styrets overtagelse av makten. Det mye omtalte dokumentet var en avgjørende kilde til den nye serbiske nasjonalisme på slutten av 1980-tallet, slik rettssakene i Haag avdekker den.

Men hvordan er det med dokumentets forfattere? Fra Olivera Milosavljevics omfattende gransking av dokumentet kjenner vi til dets sentrale forfattere, økonomen Kosta Mihaljovic, filosofen Mihajlo Markovic og historikeren Vasilije Krestic, som ifølge Milosavljevic især dekker dokumentets henholdsvis økonomiske, politiske og nasjonalistiske sider.

Disse personene er ikke enkle å få møte, og de spiller ikke samme aktive rolle i serbisk offentlighet som i den serbiske kulturrevolusjonens dager på slutten av 80-tallet og tidlig på 90-tallet. Men en analyse og kritikk av dokumentet ville allikevel være ufullstendig uten deres eget forsvar for verket. Vi bestemte oss derfor for å ta kontakt med dem.

Det viste seg svært vanskelig å få i stand en avtale med Mihajlo Markovic. Ved første forsøk ordlegger vi oss svært direkte og foreslår et intervju om den radikale nasjonalisme – og får et blankt nei. Et år senere forsøker vi igjen, denne gang mer forsiktig: et intervju om Serbias fremtid i Europa. Jo, egentlig gjerne, men han har dessverre ikke tid akkurat nå. Vi må forsøke neste gang vi er i Serbia.

Det gjør vi, men nå er han imidlertid mer betenkt og takker nei. Men det er en fordel å være to: Vi ringer med en annen telefon og later som om den ene hånden ikke vet hva den andre gjør. Men var det ikke deg jeg snakket med for bare en uke siden? spør Markovic rimelig nok. Nei, det er det ikke, kan vi ærlig nok svare, det må ha vært min kollega? Hva med et intervju om politikk og filosofi? Nei, i hvert fall ikke om politikk – situasjonen kan jo ikke bli verre enn det den er nå, og før det skjer noe positivt, er det ikke snakk om. Men hva med et intervju om filosofi da, om utviklingen i tenkningen din? Det går an. I en munter tone inviterer Markovic oss til sin praktfulle villa med utsikt til Sava-elven i forstaden Senjak, i nabogaten til Milosevic’ tidligere residens.

Revolusjonens teologi

Det er et ladet øyeblikk. Mange av de intellektuelle vi har snakket med i Eks-Jugoslavia, har med varme eller raseri, eller begge deler – og i forskjellige blandingsforhold – unnlatt å snakke om sitt forhold til Markovic, mannen som en hel generasjon så opp til på 60-tallet for hans “humanistiske”, venstremarxistiske kritikk av Tito, men som ifølge Sonja Biserko i virkeligheten var mer stalinistisk enn Tito selv.

Også Djindjic var Markovic-elev, og kom senere til Frankfurt, hvor han studerte hos Habermas og skrev doktorgrad hos Habermas-eleven Albrecht Wellmer. Kanskje var det derfor Djindjic senere kritiserte Praxis-filosofien som en “revolusjonens teologi”.

Det er verdt å stoppe opp ved den senere statsministerens filosofiske kritikk av venstremarxismen. Djindjic hevdet, i motsetning til Praxis‘ abstrakte dyrkelse av frigjøring i alle former, at enhver “frigjøring” skulle ses pragmatisk i forhold til konkrete institusjonelle strukturer og deres ombygning. Problemet med Praxis var at det var en politisk-antropologisk verdilære som la vekt på bestemte atferdsformer, heller enn en rasjonell politisk teori.

Tvertimot avviste Praxis teoriens gyldighet til fordel for en guddommeliggjort revolusjonær mystikk, som essensielt var likegyldig til virkeligheten – men med katastrofale følger for den.1 Sentralt for Praxis stod ideen om “deltakende demokrati” som motsetning til det borgerlige, representative demokrati, og man kunne derfor hylle Titos idé om selvbestemmelse – til tross for at man kritiserte ham for ikke å ha gjennomført likheten tilstrekkelig konsekvent og dermed skapt et nytt “rødt borgerskap”. Derfor måtte det gjøres opprør mot at politiske strukturer alltid etter en viss tid ville stivne og derfor påkalle et nytt opprør, hvor massene selv tar tilbake retten til å bestemme og skape nye, selvorganiserte strukturer.

Lignende ideer om permanente revolusjoner er blitt dyrket i venstremarxismen fra Trotskij til Sartre – men det gjør jo, som Djindjic også bemerket, teorien åpen for å bli begeistret for en hvilken som helst ekstatisk, populistisk massebevegelse, fordi en slik per definisjon er “deltakerdemokratisk”. Så snart det oppstår demonstrasjon i gatene, ser man selve Revolusjonen i full marsj.

Men er det ikke en teologi – eller en spekulativ religiøs livsfilosofi – at demokrati skulle være å innrette seg etter den minste misnøyen blant massene i gaten? Var det derfor Milosevic’ “antibyråkratiske revolusjon” og påstanden om at man kunne avskaffe institusjoner og byråkrati som sådan, tiltalte Praxis? Var det massenes ekstatiske millionoppslutning om Milosevic’ nasjonalisme på slutten av 80-tallet i Beograds gater som fikk Markovic til å sluke nasjonalismen med alle dens konsekvenser – og med det sjokkere hans måpende internasjonale publikum på venstresiden? Markovic hadde allerede, ved å delta i å skrive Memorandumet, bidratt til den ny-serbiske nasjonalismes grunnlag, men nå tok han del, sammen med andre Memorandum-skribenter som Antonije Isakovic og Kosta Mihajlovic, i styringen av Milosevic’ sosialistparti SPS, etterfølgeren til kommunistpartiet, som han fortsatt er medlem av.

Back to the 80s

Idet vi går inn i Mihajlo Markovics kontor, er det som en reise tilbake i tid. Vi føler oss hensatt til arbeidsværelser fra vår studenttid på slutten av 80-tallet, komplett med samme interiør og tilnærmet samme bibliotek. Kontoret har ingen datamaskiner, og boksamlingen preges av venstremarxistiske klassikere. Ernst Bloch, Agnes Heller, Adorno, Marcuse – og selvfølgelig alle nummerne av det sagnomsuste tidsskriftet Praxis fra 60-tallet. Litt Heidegger og Foucault er det også, logikk og analytisk filosofi mangler heller ikke. Den 80 år gamle Markovic lar vente på seg etter at han har vist oss inn på kontoret sitt, han skal se til og medisinere sin syke kone samt koke kaffe til oss. Men når han først er klar, faller alle tidligere forbehold raskt, og samtalen glir overraskende enkelt over fra filosofi til politikk.

Jens-Martin Eriksen og Frederik Stjernfelt: I tiden rundt 1968 inspirerte du som leder av Praxis mange forskjellige mennesker, både i Jugoslavia og internasjonalt.

Mihajlo Markovic: Ja, Praxis-gruppen hadde stor innflytelse på 60-, 70- og 80-tallet – til tross for at vi hele tiden var under press fra Tito. Vi ble presset ut av universitetet i 1975, og da Jugoslavias tragedie begynte tidlig på 90-tallet, mistet Praxis-gruppen sitt eksistensgrunnlag – også på grunn av sanksjonene. En splittelse oppstod blant de som støttet oss, på grunn av demoniseringen av Serbia – noen mente at vi skulle bekjempe Milosevic, så Praxis ble oppløst, tidsskriftet finnes ikke lenger, og den internasjonale innflytelsen er følgelig betraktelig mindre.

Våre veier skiltes, noen av oss endret standpunkt og hyllet forskjellige avskygninger av liberalisme i stedet for den demokratiske sosialismen Praxis hadde stått for. Denne ideen vil selvfølgelig overleve i fremtiden – det er jo de eneste to prosjekter som for alvor er blitt realisert: liberalismen og sosialismen. Sosialismen var ikke demokratisk nok i begynnelsen, men en eller annen form for demokratisk sosialisme vil overleve, og Praxis vil bli studert igjen. Deltakerdemokrati og selvorganisering vil overleve – som kombinasjonen av frihet og sosial rettferdighet.

Praxis-ideen går lenger enn liberalismen, som bare hyller friheten, og skiller seg også fra den tidlige sosialismen, som bare hyllet likheten. Sovjetunionen er her det fremste eksempel på manglende demokrati, men også i noen grad Titos Jugoslavia hadde autoritære trekk. I fremtiden må frihet og likhet kombineres og Praxis-filosofien vil igjen bli aktuell og studert igjen. Det er en av de muligheter menneskeheten har. Akkurat nå er det en meget dårlig tid for den demokratiske sosialisme, men mange stater, blant annet USA, som nå ser enorme ut, vil miste sin makt i løpet av et par tiår. Både av interne og eksterne grunner.

J-ME, FS: Hvordan ser du på ideene fra Praxis om deltakerdemokrati og “self management” (virksomheters selvstyre) i forhold til sentrale emner i det seneste tiårs politiske filosofi, for eksempel kommunitarisme og sivilsamfunn?

MM: Disse ideene overlapper hverandre. Kommunitarismen krever folks deltakelse, der de bor eller arbeider. Selvstyrende råd på alle nivåer – lokale institusjoner – diskuterende forsamlinger hele veien opp til toppen av samfunnet, hvor folk deltar både som borgere og som arbeidere eller produsenter – disse tingene er aldri blitt tilstrekkelig artikulert. Praxis satte likevel opp et veldig detaljert system for deltakerdemokrati.

Sosialdemokratiske pragmatikere

J-ME, FS: Hvordan skiller din forståelse av “demokratisk sosialisme” seg fra de vestlige sosialdemokratiene?

MM: I prinsippet burde det ikke være så stor forskjell. Marx og Engels tilhørte jo det tyske sosialdemokrati. Så det finnes en affinitet. Den eneste forskjellen springer ut av konflikten mellom sosialdemokratier og kommunistpartier etter den russiske revolusjon. Det som vanligvis kalles kommunisme var en autoritær, statsdyrkende sosialisme – og sosialdemokratiene sluttet seg sammen mot den i den sosialistiske Internasjonalen.

Den demokratiske sosialismen ville også gjerne være medlem av Internasjonalen – men sosialdemokratiene blir nå fremmet av visse konservative kretser i Vesten. Dét er et nytt fenomen, så la meg si et par ord om det. De kretser fra USA som utgjør et av maktens nivåer i dag – de oppdager unge, talentfulle venstreorienterte, støtter dem og gir dem stipender – på en slik måte at de omhyggelig bygger opp et nettverk av slike folk – Javier Solana er et eksempel, tidligere generalsekretær for NATO og Gud vet hva –så de er forpliktet til å yte noe for all den støtte de har fått og på den måten ikke lenger er uavhengige.

USA har faktisk vært mindre oppmerksom på sine naturlige konservative allierte enn på sosialdemokratiene. De “kjøper” på denne måten “sentrum-venstre”-folk – det er mange av disse menneskene som ikke lenger ofrer sosial rettferdighet og solidaritet særlig oppmerksomhet. Men USA har ikke vært like interessert i de konservative – patrioter og nasjonalister lar seg ikke styre fra utlandet, og derfor har USA flere problemer med gaullistiske typer konservative i dag – se bare på Frankrike!

Så i realiteten er sosialdemokratiene og demokratisk sosialisme ikke det samme, av nettopp disse grunnene. Sosialdemokratiene ble pragmatiske for å overleve – man må jo inngå enorme kompromisser for å få suksess. Det er den historiske tendensen i dag.

Fra Hegel til Kant

J-ME, FS: Kan du skissere utviklingen i din egen tenkning?

MM: Stort sett har jeg ikke endret mine grunnleggende ideer, men jeg har kommet til en bedre forståelse av de historiske betingelsene. På 60-tallet trodde jeg deltakerdemokrati var en reell mulighet i Jugoslavia, hvor vi kunne øve innflytelse på tilstrekkelig mange mennesker – vi trodde Jugoslavia offisielt beveget seg i den retningen. Nå ser vi at det var utopiske ideer som ikke kan realiseres, men som kan styre den fremtidige utviklingen hvor de en gang vil kunne implementeres. Akkurat nå er de utopiske ideer – og Marx fordømte jo den utopiske sosialismen – men utopien uttrykker reelle behov hos folk, som vil kunne realiseres en gang i fremtiden, selv om de ikke har gode betingelser i dag, og det bare er en fjern sannsynlighet for at de vil bli gjennomført. Men de er likevel ikke fullstendig ugjennomførbare på lengre sikt.

Det er det samme med moralske verdier – selv om de etterleves hver eneste dag i atferden til mennesker, ville det ikke kunne eksistere et velorganisert, stabilt og uegoistisk samfunn uten dem, men bare en hobbesiansk alles krig mot alle. Så det moralske ideal er en forutsetning for et ordentlig, stabilt samfunn, selv om det i en viss forstand er et utopisk ideal. Ideene utgjør med andre ord en praktisk kraft, en styrke. Godt og ondt er jo alltid blandet sammen, både i individer og i samfunn – men det finnes et potensial for at det gode vil seire.

J-ME, FS: Så du har gått fra Hegel til Kant, fra å hevde utopien som realiserbar til å se den som bare en regulativ idé?

MM: Ja, man kan si at det er regulative ideer – men også Hegel trodde jo på fremskrittet. Men vi tror ikke lenger på at fremskrittet er uunngåelig, slik jeg trodde på 60-tallet. Vi kan for eksempel begå kollektivt selvmord – som vi var nær ved å gjøre under Cuba-krisen. Det er en reell risiko for at mennesket forsvinner, og historien kan gå inn i lange resesjonsperioder hvor ondskapen vil herske. Under den annen verdenskrig kunne Tyskland for eksempel ha sett seg tilfreds med å dominere Europa, og det kunne ha innledet en lang periode dominert av USA, Sovjet, Tyskland og Japan – fire stormakter i stedet for to. Det ville ha vært vanskelig for menneskeheten å komme ut av den situasjonen. Så rent teoretisk kunne vi – som hos Orwell – ha fått en lang periode med disse stormaktenes dominans over alle andre.

En ny type dominans

J-ME, FS: Ser du globaliseringen som en trussel mot demokratisk sosialisme?

MM: I første omgang må man foreta en viktig sondering i forhold til begrepet globalisering – den utgjør et voksende fremskritt i vitenskap og kultur. Men dette er bare ett aspekt og må holdes atskilt fra globaliseringens ideologi – som ikke er annet enn en ny type dominans, som avløser Hitler-typen av dominans med besettelse og plyndring. Denne nye dominans-ideologien er naturligvis mer sofistikert. Men det er en type dominans som styrer menneskets hjerner gjennom å velge ut og støtte folk, som i neste omgang betaler tilbake. Den er imot alt som er venstreorientert så vel som patriotisme, nasjonalstat og nasjonal suverenitet. Patriotismen er likevel forenlig med universalisme – man elsker sitt eget folk og lever opp til internasjonale universelle normer.

Men patriotismen er ikke forenlig med globalisme. Globalismen som ideologi fremføres av multinasjonale selskaper og hemmelige maktsentre, som fordrer lydighet – Bilderberg-gruppen, Den trilaterale kommisjon, The Council for International Relations – som samler etterretningstjenester, hærer, bankfolk, forretningsfolk. Til og med supermaktenes regjeringer styres av sånne organisasjoner.

Denne ideologien er uforenlig med nasjonalstatene – på samme måte som da det eksisterte føydalstater, som var hinder for moderniseringen og som derfor måtte vike. Slik forsøker de i hvert fall å fremstille situasjonen. Men de som snakker slik, drømmer ikke engang om å oppgi sin egen nasjonale suverenitet! USAs nasjonale interesser, Storbritannias suverenitet. Det er det samme når man krever at menneskerettighetene overholdes – unntatt for sine allierte. Men selvfølgelig skal alle straffes for menneskerettighetsbrudd – vi kan ikke ha dobbeltmoralske holdninger.

J-ME, FS: Så du ser sammenstøtet mellom NATO og USA på den ene siden og Jugoslavia på den andre i dette mønsteret?

MM: Det er to forskjellige konflikter her: 1) USA kommer i konflikt med sine fremtidige ofre én etter én: Jugoslavia og Serbia er et eksempel. Det dreier seg om kontroll over ressursrike områder i Asia: Midtøsten, det kaspiske området, senere blir det Sibir. Vi er ikke langt unna å gå tom for oljereserver. De vil forsvinne i løpet av de neste 100 år, så det er siste sjanse for å sikre seg ressursrike områder og på dette området gjøres det store bestrebelser. Zbigniew Brzezinski sier at det kaspiske området blir sentralt: USA, Russland og Kina konkurrerer om det, lokalt også Tyrkia og Iran. Det er på disse premissene man må tolke begivenhetene. Det er derfor det er nødvendig å få kontroll over Balkan – det er et gjennomgangsområde for tropper mot øst og olje mot vest.

Jugoslavias oppløsning

Derfor krever USA lydighet fra alle land i dette området. Men Serbia har stått imot, på samme måte som vi tidligere har gjort det mot Østerrike-Ungarn, mot Hitler-Tyskland, mot den Røde Hær – og nå mot USA. Uansett om Milosevic forsøkte å være så pragmatisk som mulig, så kunne han ikke gi for mange innrømmelser om Kosovo. Det var den grunnleggende årsak til konflikten. De – og også Tyskland og Vatikanet – oppfordret folk i Jugoslavia – kroater, slovenere – til opprør. I Bosnia var det tre folk som var helt sammenblandet, og det var klart fra begynnelsen at en konflikt der ville resultere i en veldig blodig borgerkrig. Cutilheiro-planen forsøkte å løse det med både Karadzic, Izetbegovic og kroatene: 1) Bosnia skulle stå utenfor Jugoslavia, 2) landet skulle bestå av tre uavhengige nasjoner, 3) det skulle deles opp i kantoner med makten til flertallet i den gitte kanton. Izetbegovic skrev under. Zimmerman [den amerikanske ambassadøren i Jugoslavia, Warren Zimmerman] spurte ham hvorfor, og Izetbegovic svarte at han ikke kunne like forslaget, men følte at han måtte skrive under – hvorpå Zimmerman presset ham til å trekke tilbake sin signatur. Dessuten føyde han til at muslimer ville ofre freden for uavhengigheten.

Disse tingene er ikke tilstrekkelig kjent. Det var Izetbegovic som utløste krigen i Bosnia fordi han brøt avtalen! USA ønsket å oppløse nasjonen i regioner, som deretter kunne globaliseres. Men en nasjon som dette, med et språk og felles historie, kunne godt bli del av et større fellesskap – men hvis man vil forsøke å undertrykke det, som USA med globaliseringens hegemoni-ideologi forsøker, kommer den hardeste motstand nettopp fra et slikt nasjonalt fellesskap. Og på grunn av denne motstanden fordømmes nasjonal suverenitet.

I 1990 var jeg på et møte i Washington, og diplomater sa til meg: Jugoslavia trengs ikke lenger på samme måte som vi trengte dere under den kalde krigen. Nå kunne det oppløses og tilfredsstille Østerrike, Tyskland, Vatikanet. Og samtidig kunne oppløsningen av Jugoslavia tjene globaliseringsideologien. Men USA drøyde faktisk en stund med å ta endelig stilling, til Tyskland hadde anerkjent Slovenia og Kroatia som uavhengige stater. USA antok at det ville være lettere å ødelegge sosialismen og styrte Milosevic i Jugoslavia enn i Serbia. Den gang hadde han støtte i flertallet her. De trodde Jugoslavia kunne overleve, men skiftet posisjon med anerkjennelsen av Bosnia i april 1992 – en av de viktige grunnene til krig fordi de dermed valgte å støtte de bosniske muslimene.

Resten av Jugoslavia var en mulig stat, vi hadde en forfatning fra 1974, med alle republikkene som suverene stater i en konføderasjon, hvor alle beslutninger skulle tas i enighet blant alle de seks republikkene og to regionene. Hver republikk hadde sin økonomi med mer handel ut av Jugoslavia enn internt. Intet land kunne overleve med en sånn forfatning! Så jeg trodde at Serbia pluss Montenegro pluss Makedonia kunne utgjøre en overlevende stat og unngå krig.

Problemet med Bosnia

J-ME, FS: Hvorfor var Bosnia uakseptabelt for de bosniske serberne?

MM: Karadzic underskrev jo Cutilheiro-planen, som sa at Bosnia trådte ut av Jugoslavia. Så det enkle faktum om å gå ut av Jugoslavia ville bli akseptert. Men det er som i alle ekteskap: Skilsmisse krever en løsning på spørsmålet om barn og eiendom. Serberne skulle være en likeverdig nasjon sammen med muslimer og kroater, og i de kantonene hvor de hadde flertall ville de ha makten – men de ville ikke akseptere en voldelig uttreden, uten at deres rettigheter ble anerkjent. Er man et av tre folk eller er man en minoritet? Serberne ville bli en minoritet i et uavhengig Bosnia hvis det var opp til Izetbegovic. Lenge utgjorde serberne flertallet i Bosnia, men nå var det to millioner muslimer og 1,5 millioner serbere. Utover dette må dere kjenne den islamske deklarasjon, som viser Izetbegovics hensikter.

J-ME, FS: Vi har lest den.

MM: Da vet dere at han der argumenterer for et islam som ikke tror på demokratiet og fordrer en islamsk stat hvor muslimer er i flertall. Serberne har jo omfattende erfaring med muslimsk overherredømme fra tyrkerne. Bosnierne er ikke tyrkere, de er byslaver, handelsfolk, som ble muslimer fordi de ikke ville være raia, folk uten rettigheter, og derfor inngikk religiøse kompromisser med sultanatet. Spesielt i et område med en viktig middelalderlig stat – Bosnia – som fortsatt var i konkurranse med Serbia, var bogumilene, som omvendte seg til islam, serbere.

J-ME, FS: Så nasjonsbegrepet spiller nå en større rolle for deg enn det gjorde på 60-tallet?

MM: Ja, på dette området er det skjedd en endring i min tenkning. Jeg har innsett patriotismen som faktum, som reell politisk kraft. Praxis var et universalistisk, kosmopolitisk tidsskrift. Vi forstod allerede tidlig på 70-tallet at kroatene ville ut av Jugoslavia, hvilket vi aksepterte. Men det var vanskeligere å forstå hvorfor de mindre nasjonene ønsket det. Da Makedonia ville løsrive seg, ble det også akseptert. Izetbegovic hadde sine politiske mål, og kjempet for å trå ut fordi han ønsket den krigen hvor serberne også viste negative egenskaper.

Hvor kommer disse egenskapene fra? Antropologen Jovan Cvijic skrev om den “dinariske” etniske type i de sydlige fjellområdene – det er en type med en enorm vilje til uavhengighet – en beredskap til å overreagere på trusler mot uavhengigheten. Og det på en umåtelig voldelig måte.

J-ME, FS: Så du skriver de massakrene de bosniske serberne begikk, på den kontoen?

MM: Ja. Det er den eneste måte jeg kan forklare det på. Mange visste det. Muslimene visste det også. Hvis de fyrte av to-tre granater, fikk de 20 tilbake. Man kan si det var snakk om en slags overdreven gjengjeldelse, men man må tilføye: med en følelse av rettferdighet! Det er intelligente, fantasirike folk, som ikke kan arbeide spesielt mye, fordi det ikke er fruktbart land i fjellene, så de har ingen gode arbeidsvaner, de avslutter aldri noe arbeid, gir andre skylden for deres egen dovenskap og dårlige arbeidsmoral. De har en viss bitterhet, som også kan uttrykkes i voldelige konflikter som dem vi kjenner fra 1990-tallet.

Memorandumets premisser

J-ME, FS: Hvordan var din delaktighet i det berømte Memorandumet?

MM: Det “berømte Memorandumet”, som du sier, ble skrevet – ikke avsluttet – i 1985, først av alt som resultat av den antagelse at økonomien var i veldig dårlig stand. Det skyldtes den politiske utviklingen etter 1974-forfatningen. Det var en gruppe av de beste økonomene i Akademiet som skrev om dette. Og så var det en politisk del, som jeg deltok i og uttrykte prinsippene for god oppbygning av staten. For det meste brukte jeg prinsipper som er anerkjent av den vestlige intelligentsia (menneskerettigheter osv.) – og den andre delen om nasjonalitetsspørsmålet.

Republikken Serbia hadde jo to autonome regioner: Vojvodina og Kosovo. Men hva med den tredje delen av Serbia, som slett ikke var organisert og ikke hadde et eget parlament? Så serbiske anliggender ble bestemt også av Vojvodina og Kosovo – men deres anliggender var ikke serberne med på å bestemme. På det tidspunktet hvor forfatningen ble vedtatt, i 1974, antok Tito at serberne utgjorde den verste trusselen for Jugoslavia. Samtidig var det jo et 7-1-flertall mot serberne i presidentrådet, og selv om hver republikk skulle stille en statsminister på skift, så stemte alle mot serberen Ivan Stambolic da det var hans tur. Det var også prispolitiske problemer. Forskjellen mellom prisene på råvarer (fra Serbia) og bearbeidede produkter (fra Slovenia og Kroatia) var større enn internasjonalt. Det fantes et fond for støtte til utviklingsområder. Dette fondet hadde tre kategorier: høy, gjennomsnittlig og lav. Serbia lå bare litt under gjennomsnittet og fikk derfor ikke støtte, så selv underutviklede deler av Serbia måtte være med på å betale til fondet, mer enn Slovenia og Kroatia. Vi var universalister og kosmopolitter på 60-tallet, men nå måtte vi innrømme at slike ting ikke var rettferdige. Likevel finnes det ikke i Memorandumet passasjer hvor man krever serbisk dominans.

J-ME, FS: Men det var likevel andre i Praxis-gruppen som inntok andre posisjoner, forskjellige fra de holdningene som uttrykkes i Memorandumet. Du nevnte selv i begynnelsen av samtalen vår at gruppen ble delt. Golubovic, Popov og Jaksic gikk for eksempel andre veier.

MM: Jaksic var slett ikke med i Praxis! Han påstår det, men det er ikke sant. Han hadde sympatier, men han var ikke med i gruppen. Man kan karakterisere ham som en mondialist, en kosmopolitisk tenker, som ikke anerkjenner eksistensen av nasjonalfølelse eller nasjonal identitet. En person som er veldig kritisk overfor Praxis og som var meget kritisk overfor Serbia den gang. Han har likevel så avgjort andre synspunkter enn jeg har, det er jeg veldig klar over.

Likeledes Zagorka Golubovic. Hun har også beveget seg bort fra mine posisjoner. Men det er annerledes med henne. Hun har alltid vært en veldig overbevist kommunist i den betydning at hun alltid har understreket viktigheten av internasjonalisme. Og ut fra denne posisjonen har hun alltid ansett enhver patriotisk innrømmelse som fiendtlig. Så hun har så å si alltid vært ytterliggående i den retningen. Hun har alltid undervurdert den rollen nasjonale interesser spiller. Vi snakket tidligere om at det nasjonale fellesskap er et naturlig fellesskap. Man snakker samme språk, man har en felles historie og en felles arv og så videre – alt dette er forenlig med en universell innstilling.

Nasjonal integritet

Men ikke for Golubovic. For henne var sammenblandingen av det nasjonale og sosialisme ren og skjær nazisme. Nasjonalsosialisme. Man burde faktisk kunne bruke disse termene sammen, men naturligvis er det umulig på grunn av at det var navnet på Hitlers parti. Zagorka Golubovic var alltid veldig kategorisk på dette området og avfeide alle hensyn til det nasjonale spørsmål som ren og skjær nazisme. Det var vi alltid uenige om. For henne var det ikke en gang et spørsmål om å finne en balanse mellom nasjonalisme og internasjonalisme. Vi støtte sammen på dette punktet allerede i 1978.

J-ME, FS: Men det er deler av Memorandumet, spesielt i den siste delen, som er sterkt nasjonalistiske.

MM: Har dere noen spesifikke avsnitt i tankene? Hva er det dere kaller “sterkt nasjonalistisk”? Kan vi se på hva teksten sier?

J-ME, FS: Den setningen som sier: “Etableringen av det serbiske folks fullstendige nasjonale og kulturelle integritet, uansett hvilken republikk eller provins de måtte leve i, er deres historiske og demokratiske rett.”

MM: Men “integritet” henviser til kulturelle bånd mellom serbere. Det kunne jo bo serbere andre steder, for eksempel i Ungarn og Romania, som var serbiske samtidig som de hadde pliktene knyttet til sitt statsborgerskap. Så det henviser til at man er åndelig, etnisk, nasjonalt del av en helhet, uansett hvor man bor. Men det henviser bare til det kulturelle. På samme måte som man i USA har italienske festivaler og sammenkomster og lignende hvor man feirer det italienske språket og den italienske kulturen. Hvorfor skulle man ikke som nasjonalt mindretall ha denne retten? Det dreier seg utelukkende om kulturelle rettigheter, ikke noe annet. Det samme med grekere og irer i USA. Det er ingen problemer med det, ikke så lenge man begrenser det til det kulturelle.

J-ME, FS: Men mange har lest setningen som et krav om territorial integritet. Men det er kanskje en feiltolkning?

MM: Så avgjort! Nei, del av en helhet, bare kulturelt, utelukkende det, ikke noe annet, ikke politisk integritet. Integrert betyr jo å være en del av noe større, men her er det ikke i en politisk betydning, en territorial betydning.

J-ME, FS: I alminnelig politisk terminologi på engelsk kan begrepet integrity – som er det ord Akademiets egen engelske versjon benytter – henvise til territorial integritet.

MM: Men det er en feiltolkning når vi snakker om Memorandumet. Ungarerne i Vovjvodina har jo også rett til å uttrykke seg som ungarere, ikke som serbere, politisk talt. Men de er jo like fullt borgere i Serbia. Og de må være lojale mot Serbia.

J-ME, FS: Så de som har lest det annerledes, har altså misforstått Memorandumet? Det refererer ifølge deg utelukkende til at serbere i Krajina og serbere i Bosnia og så videre, har retten til kollektivt å uttrykke deres serbiske identitet?

MM: Ja, fullstendig riktig. Amerikanerne aksepterer ingen kollektive rettigheter. Det gjør vi. Det er derfor vi har denne kollektive, kulturelle rett til å høre til der vi kommer fra. Krajina-serberne aksepterte dessverre ikke det. De ønsket også politisk autonomi. Det var en spesiell lingvistisk mekanisme som ble brukt til ikke å anerkjenne kulturelle rettigheter under Tito. Han skilte mellom “narodni” (omtrent det samme som nasjon) og “narodnosti” (omtrent det samme som minoritet). Narodnosti hadde alle former for rettigheter, det var for eksempel italienere og ungarere i Jugoslavia. Narodni var de “konstitutive nasjoner”, serbere, kroater og så videre – de hadde ingen rettigheter hvis de ikke bodde i sin egen republikk, for det ble bedømt som nasjonalisme hvis for eksempel en serber holdt foredrag i Krajina. Det virker ganske sikkert ikke seriøst i dag, men slik var situasjonen.

En umulig innrømmelse

Vi må gi avkall på å komme videre i vår felles tekstanalyse med filosofen Mihajlo Markovic på denne vakre sensommerformiddagen i hans villa. Han har tilsynelatende lagt seg på en fast fortolkning av de mest prekære delene av Memorandumet, og det må være opp til leserens vurdering hvorvidt det er snakk om en oppriktig gjengivelse av den opprinnelige meningen med teksten – eller om en historisk revisjon av fortolkningen i lys av det kaos som den nasjonalistiske revolusjon varslet om, med implementeringen av Memorandumets nasjonalistiske krav.

Vi tar farvel med professoren, og mens vi står der i solen, vrimler det med katter inne i hagen. En særegen tanke kan slå en ved disse sammenfallene: den nesten rørende, gamle mann på slutten av livet, kattene, villaen i forstaden og den fryktelige viten om den berusende tanken han har vært med på å sette til verden. Hvor er det man har dette bildet fra? Céline i sitt hus i Meudon etter han var blitt dømt for sin antisemittisme under den nazistiske okkupasjonen. Den franske forfatteren rablet videre til det siste i en både genial og steril blanding av tragisk menneskelig erkjennelse og simpel gjentagelse av sine store verk. Assosiasjonen må kalle på en eller annen form for ettertanke.

Vi må med andre ord spørre oss selv hvorfor vi er her denne sollyse formiddagen med utsikt ned til elven. Er det for nekrofilt å oppsøke et menneske med den hensikt å få det til å innrømme alt i løpet av en samtale på et par timer, å oppløse livet sitt som en stor spekulativ forvillelse, kronet med en ubegripelig forførerisk forbrytelse? Det er i så fall ikke en tapperhet man har lyst til å bli æret for.

Krestic neste

Vi skynder oss bort fra Mihajlo Markovic og ut til hovedgaten i forstaden, hvor vi raskt får praiet en drosje. Etter et par års venting skjer det at vi på samme dag har fått møte to av Memorandumets hovedforfattere, først Markovic og nå historikeren Vasilije Krestic.

Neste audiens, som skal tjene den fortsatte tekstanalyse, foregår ti minutter senere inne i Det serbiske kunst- og vitenskapsakademi i sentrum av byen. Vasilije Krestic har heller ikke vært enkel å få tak i. I vår offentlige debatt med slavisten Per Jacobsen, som forsvarer Akademiets Memorandum, har han henvist til hvorfor vi ikke bare oppsøkte Vasilije Krestic og fikk ham til å forklare oss hva han egentlig mente? Det uttrykker en enfoldig oppfatning av tekster og deres virkningshistorie. Hvis Memorandumet både nasjonalt og internasjonalt ble lest som en sterkt nasjonalistisk tekst, er denne virkningen et historisk faktum, uansett hva forfatteren selv måtte mene å uttrykke. Man kan naturligvis ikke utelukke at han har følt seg misforstått – like lite som man kan utelukke en interesse i å utlegge teksten på en annen måte enn den opprinnelig intenderte i lys av de faktiske konsekvenser den har fått. Men under alle omstendigheter vil det være interessant å snakke med Krestic, som også ifølge Olivera Milosavljevics forskning er den som har forfattet de mest nasjonalistiske passasjer av teksten, og som i dag forsvarer en spirituell oppfattelse av serbiskhet basert på de ortodokse biskoper Justin Popovic (1894-1979) og Nikolaj Velimirovic (1881-1956).

Krestic er også en ledende skikkelse i “Foreningen til beskyttelse av rettferdigheten mot Haag-domstolen”, som forsøker seg med en legalistisk argumentasjon mot domstolen: FNs sikkerhetsråd er utøvende, ikke lovgivende, og har ikke myndighet til å nedsette domstoler uten vedtak i FNs generalforsamling. Enda tidligere var Krestic med på å danne en nasjonalistisk opinion i Serbia, da han i 1986 skrev en artikkel om folkemordet mot serbere i Kroatia under den annen verdenskrig (Dragonic-Soso 2002, s. 112).

Her presenterte han ikke Ustase-staten som den ansvarlige, men viste til dypere årsaker i Kroatia tilbake til 15-1600-tallet og hevdet at ideen om folkemord tidlig lå i det kroatiske samfunn – et synspunkt han senere utdypte i Through Genocide to a Greater Croatia i 1998. Krestic tar imot oss i sitt store mørke kontor i Det serbiske kunst- og vitenskapsakademi og bærer jakken som en slengkappe over skuldrene. Vi gjør rede for vårt ærend og ber ham først presentere sin aktuelle forskning.

Kroatenes skyld

Vasilije Krestic: Jeg har skrevet mange bøker om Serbia og Kroatia, for eksempel Why Genocide? Hele to bøker har jeg skrevet om serbisk-kroatiske forbindelser i Jugoslavia, serbere og kroater i politikk, kultur og litteratur. Jeg forbereder en ny utgave av min bok om Memorandumet sammen med Kosta Mihajlovic.

J-ME, FS: Ser du krigen i Bosnia som resultat av spenningsfeltet mellom kroater og serbere?

VK: Det får dere svaret på i min nye bok. Den kroatiske historiske og statsrettslige bakgrunn for krigen går tilbake til striden mellom Ungarn og dets minoriteter, herunder kroatene.

Ungarn har helt siden den illyriske tid villet at alle dets innbyggere skulle være ungarere, og en slik politikk overtok kroatene. De krevde at alle innbyggere i Kroatia skulle være kroater – uansett hvilken etnisitet de hadde – serbisk, tysk, jødisk. Og serberne i Kroatia ville ikke være kroater – kroatene ville kalle dem “ortodokse kroater”. Denne ideologien har røtter i det føydale systemet og dets idé om at alle innbyggere i et område skulle følge fyrstens religion, etter prinsippet cujus regio – ejus religio. Alle kroater skulle være katolske kroater, og denne ideologien skapte store problemer.

I biskop Josip Strossmayrs brevveksling med kardinal Vincent Vanutelli i 1880-årene ser man allerede at han var en storkroatisk nasjonalist. Bosnia og Hercegovina skulle bli kroatisk med hjelp fra Wien og Paven. Jeg har skrevet en bok om Strossmayr. Alle kroatiske politiske partier – også i vår tid – baserer seg på en slik politikk, og det er grunnen til alt som hendte i krigen mellom Serbia og Kroatia i 1991. Kroatia hadde ikke hatt noen egen stat siden 1102 og ville nå grunnlegge en. De gjorde alt som var mulig for å skaffe seg en uavhengig stat. De ville ikke leve sammen med serbere.

J-ME, FS: Hvor skulle grensen for dette Storkroatia gå? Ved elvene Drina, Bosna, Una?

VK: Vi har nettopp hatt et symposium her i Akademiet om den storserbiske idé. Og det viste at ideen om et Stor-Kroatia er temmelig gammel. Det omfattet Slovenia, hele Bosnia og Hercegovina, Montenegro oppfattet som Røde-Kroatia – og også Sandzak! Disse områdene ble krevd av politikeren Eugen Kvaternik over Strossmayr og helt frem til Franjo Tudjman. Det uavhengige Kroatia under Ustase var det beste Kroatia, sier mange i Kroatia stadig vekk – men de vil ha et enda større territorium. Derimot er det meget sjelden man finner ideer om Storserbia. Kvaternik snakker om enorme områder som kroatiske: “fra Alpene til Prokletion i Albania. Vi kroater kjenner våre faner!” Det kunne naturligvis eksplodere. De har arbeidet for Storkroatia siden det 16. århundre!

J-ME, FS: Hva var muslimenes rolle?

VK: En del av dem skulle bli i Kroatia som kroater. Ante Starcevic [en av den kroatiske nasjonalismens fedre] kalte dem “Kroatias blomst”. Men en større del skulle være serbere. Og mange muslimer har skrevet som serbere, for eksempel Mesa Selimovic og Osman Karabegovic. Mange muslimer oppga at de var serbere i folketellingene på 60-tallet. Det oppdaget Tito og Edvard Kardelj og fant derfor opp en helt ny, muslimsk nasjonalitet. Selimovic hadde allerede skrevet om dette problemet. Han visste at hans far og bestefedre var serbere og bare hadde konvertert til islam.

Hva hendte med Krajina?

J-ME, FS: La oss belyse noen aktuelle aspekter ved konfliktene fra 1990-tallet. Hvorfor mener du, som historiker, at den serbiske hæren ikke kjempet mot kroatenes “Operation Storm” mot serbisk Krajina i 1995, men forholdt seg passiv?

VK: Det var under Milosevic. Det kan jeg ikke si. Jeg var med i to måneder i 1991 som ekspert i Paris og Haag med Milan Babic og andre folk fra de serbiske områdene i Krajina. Denne delegasjonen fikk av de internasjonale ambassadørene tilbud om en veldig bred selvstendighet, den skulle omfatte skole, rettsvesen og politi – men Babic krevde en uavhengig Krajina-serbisk stat – det var en veldig dårlig visjon, han hadde ingen kunnskap om problemene. Men Milosevic ville støtte Europa i alt på det tidspunktet. Jeg forstår ikke hva Milosevic ville den gangen. Det var mye korrupsjon. Jeg er ikke sikker, men jeg tror Krajina-serberne ble ofre for ham. Hvorfor vet jeg ikke. Det var en veldig dårlig økonomisk situasjon. Det var stor desperasjon og angst for en ny Ustasja-aggresjon mot Serbia.

Da Kroatia fikk sitt nye flagg utløste det stor angst i Serbia, og da de i desember 1990 skiftet forfatning ble det klart at serberne ikke var noen konstitusjonell nasjon men bare en minoritet i Kroatia, og krigen begynte. Det husker jeg. Serberne ville ikke være minoritet, de hadde alltid kjempet for anerkjennelse som uavhengig befolkningsgruppe i Kroatia. Men Tudjman ville ha krig. Han sa i Berlin: Når jeg blir president i Kroatia, vil Krajina bli farget rødt av serbisk blod.

Historiske årsaker

J-ME, FS: Hvorfor mislyktes avtalen mellom de moderate muslimene Filipovic og Zulfikarpasic, og serberne, om et Bosnia innenfor Jugoslavia?

VK: Den avtalen var et godt forsøk, men jeg har ingen kilder til omstendighetene. Men vet dere ikke at alle våre jugoslaviske problemer har denne typen årsaker: veldig viktige internasjonale faktorer på forskjellige sider – Tyskland, USA. Det kommer ovenfra. Våre folk i Beograd, Zagreb og Sarajevo visste ikke den gangen klart hva de ville. Kroatene ville ha et Kroatia uten serbere. I morges uttalte en mann fra Helsinki Watch at det nå bare lever 4 prosent serbere der (mot 30 prosent før den annen verdenskrig). Hva er konklusjonen? Ingen serbere i Kroatia. Der er et stort press mot kroatiske serbere for å få dem til å skifte religion eller utvandre – det gamle mål. Alt om dette problemet kan dere finne i boken min.

J-ME, FS: Utløste den serbisk-kroatiske spenningen krigen i Bosnia?

VK: Det spilte en stor rolle. Det er det ikke noe nytt i. Røttene ligger i den annen verdenskrig, i Ustase-staten. Det var omfattende ødeleggelser og menneskelige ofre i den annen verdenskrig, i for eksempel Bihac, Srebrenica, Rogotica og i Slovenia. Og dere må regne med at mange ustaser også var muslimer – det var en ragia division – en djeveldivisjon.

J-ME, FS: Men så fulgte likevel 50 år med relativ fred.

VK: Ja, relativ. Tito ville ikke snakke om de serbiske ofrene i den annen verdenskrig – og de utgjorde flertallet av ofrene. Disse mange menneskenes død ville ikke Tito tillate omtale av. Glem alt, sa han. Det var ikke mulig. Mange graver og leirer – for eksempel Jasenovac – ble forseglet med betong. Tenk på min kollega Milorad Ekmecic, det var 40 ofre i familien hans. Det er ikke så lett å glemme. Tito grunnla Jugoslavia under mottoet “Broderskap og enhet”. Det ble senere bare til “Sameksistens”. Jeg skrev en gang en tekst i tidsskriftet Knjizevine Novine under tittelen “Om opprinnelsen til folkemord i Kroatia”, og det skapte store problemer for meg. Hvorfor var det så store ofre, hvem skapte dette hatet? Det ville jeg undersøke – men alle aviser, radio og tv angrep meg for å peke på det, så sent som i september 1986!

Benekter nasjonalisme

J-ME, FS: Hva var Memorandumets rolle i denne nye nasjonalismen?

VK: Les teksten.

J-ME, FS: Det har vi gjort.

VK: Utgangspunktet var en svært vanskelig økonomisk, nasjonal og kulturell situasjon, med mord på serbere i Kosovo og Metohija. Og den serbiske regeringen gjorde ingenting. Så vi kjempet mot kommunistpartiet for å bli kvitt systemet deres – og for å avskaffe de autonome regionene – vi hadde jo tre stater i en stat. Vi ville ha et føderalt Jugoslavia med alle seks republikkene. Det er ikke nasjonalisme. Det er en stor og feilaktig konstruksjon å si det. I 1986 hadde Akademiet 100-årsdag – alle folkene fra de vestlige ambassadene kom og støttet oss fordi vi var mot kommunistene – alle de fine bilene kom kjørende hit fra ambassadene – men senere bestemte de seg for at Memorandumet var det som skapte nasjonalismen.

Men hvem var det som smuglet Memorandumet ut av Akademiet? Det var 16 personer i komiteen, og vi ba andre akademimedlemmer om å lese og kommentere det for å forbedre det. En av dem var Jovan Djordjevic – under Tito og Kardelj var han en av mennene bak forfatningene – og han ga sitt eksemplar til innenriksminister Slavko Zecevic, som igjen ga det til den kroatiske ministeren Ivan Miskovic, som ga det til Stipe Suvar, som skrev en svarteliste over alle antikommunistiske dissidenter. Han sendte det videre til president Ivan Stambolic: Se her hva som skjer! Han ga det til sin onkel Petar Stambolic, og han ga grønt lys for kampanjen mot Memorandumet i Serbia. Og så kom hovedkampanjen mot Memorandumet i Kroatia. Heller ikke i Serbia ville man forstå dokumentet – det ble misforstått som et nytt program for et nytt parti – som et antikommunistisk program. Det er min analyse av det – en autentisk analyse. Jeg ber dere, hvis dere vil være vitenskapsmenn, være objektive. Da må dere lese denne teksten med tålmodighet: Finnes det nasjonalisme i den eller ikke? Vi ville holde sammen Jugoslavia. Det var Slovenia, Kroatia og Kosovo og Metohija som ikke ville.

J-ME, FS: Inspirerte Memorandumet Milosevic?

VK: Nei. Han var bare en eneste gang i Akademiet. Han ville ikke komme hit! Vi skrev Memorandumet helt fritt – alle visste at vi forberedte en tekst. Men ikke regjeringen. Draza Markovic skrev også et par år tidligere hviteboken Om Serbias status i Jugoslavia for regjeringen! Da jeg som nytt akademimedlem ville sette ned en kommisjon for utforskningen av den serbiske historien i Kroatia, ble alle akademimedlemmene redde for mitt forslag. Det kunne bare kroater skrive om. Det var en dårlig situasjon.

Undertrykkelse og integritet

J-ME, FS: Hva mente du med “integritet” i den berømte setningen i Memorandumet, hvor man krever full nasjonal og kulturell integritet for serberne, uansett hvilken republikk eller provins de bor i?

VK: Det stod svært dårlig til med serbere i Kroatia og Bosnia. De hadde ikke eget kyrillisk alfabet, egen skole, egen kirke – og spesielt i Kroatia fikk de ikke arbeid, spesielt ikke i intellektuelle kretser, og måtte flykte. Serberne hadde ingen institusjoner. Den kroatiske regjeringen hadde stengt dem. For eksempel fikk Ustase-områdene i Kroatia alt de trengte, fabrikker og så videre, men serbiske landsbyer fikk ikke det. Det var diskriminering. Dusan Brkic, en serbisk politiker som ville hjelpe, kunne ikke snakke.

J-ME, FS: Det ble lest som “territorial integritet”.

VK: Det var aldri noe Storserbia. Finn det i teksten, og jeg betaler dere hva det skal være!

J-ME, FS: Men hvor kom den serbiske nasjonalismen fra da?

VK: Fra den store undertrykkelsen av serbiske uttrykk på alle områder. I store områder av Serbia var man undertrykt av Tito. Så kom Milosevic og representerte et nytt håp om liberalisering. Alle ville være uavhengige av Stambolic og hans krets! Det er et gammelt problem fra Komintern-tiden. Nå forsvarer Vesten den etniske rensning av serbere i Kosovo og Metohija. Tito ville jo være en stor president over en hel Balkan-føderasjon. Derfor hadde han ikke tillatt de serbiske flyktningene fra Kosovo å vende tilbake.

Vasilije Krestic hever stemmen når han fortsetter: – Men disse ytterst primitive, sterkt aggressive elementer fra Albania, de kunne innvandre i Kosovo uten å ha statsborgerskap. På det kommunistiske universitetet i Pristina kom lærerne fra forskjellige koranskoler. Vet dere hvilken grad av hat som utfoldet seg der? På Titos tid brakk en professor i pediatri beinene på et serbisk barn for at det ikke skulle kunne bli soldat!

J-ME, FS: Men hva skyldtes de serbiske massakrene i Bosnia?

VK: Et gammelt problem. Siden den første serbiske motstanden i 1804 har alle kriger utspilt seg mellom serbere og muslimer. Det var ikke tyrkiske soldater fra Lilleasia som kjempet for tyrkerne her, men muslimer fra dette landet. Så striden daterer seg tilbake til gammel tid.

Jeg var sammen med Milosevic, og han tilbød meg en plass i sin regjering. Jeg sa nei takk og tilføyde “Ser du hvor samfunnet vårt går hen? Hvis vi skal være sammen med muslimene så blir vi store fiender. Vi hater muslimer av historiske årsaker! Vi spaserer som ved tyrkiske graver.” Milosevic: “Du må vite at de er serbere.” Jeg: “Men de vil ikke være serbere.” Det er et historisk hat. Den muslimske aggresjonen er veldig sterk – og støttet finansielt og våpenmessig, både moralsk og med folk fra islamske stater. Muslimene identifiserer seg med religionen, ikke nasjonen.

J-ME, FS: Men historisk hat behøver vel ikke vare evig. Danmark og Sverige har et gammelt historisk hat med blodbad, etnisk rensning og det hele, men det er nå forsvunnet og blir bare husket som noe nærmest forhistorisk.

VK: Mine herrer, her er det blitt fornyet de siste 200 årene! Den første og andre serbiske motstand, den første og andre Balkan-krig, første og andre verdenskrig – det er ikke mulig å undertrykke det så lett! Jeg ville være glad hvis det ble det – jeg er fra Vojvodina. Men det ligger i våre folkeviser, de handler om dette hatet. Det er vanskelig å glemme.

Fortsatt for Serbias integritet

J-ME, FS: Hva er din politiske orientering? Det er vel ikke SPS som visse andre Memorandum-skribenter?

VK: Jeg har ingen ambisjoner i politikk. Antonije Isakovic [Akademiets visepresident] gikk inn i SPS, Milosevic’ sosialistparti, som partisan. Da Vuk Draskovic dukket opp med sine tsjetniker [serbiske nasjonalister], ville Isakovic kjempe mot dem. Mihajlo Markovic har alltid stått til venstre. Det gjorde ikke jeg. Jeg var ikke kommunist, og da Milosevic ville verve meg til politiske verv som berømt professor, vegret jeg meg. I dag som den gang sier jeg ofte hva jeg mener. For eksempel er det nå en folkebevegelse ledet av Svetozar Miletic mot separatistiske tendenser i Vojvodina, som jeg støtter. Jeg kjemper for Serbias integritet!

J-ME, FS: Hvordan ser du Serbias forhold til Europa?

VK: Det er en meget vanskelig situasjon. Jeg var utilfreds med Milosevic, men også med den nye regeringen. DOS er folk uten kunnskap, uten moralsk integritet, uten visjon. De interesserer seg bare for det som opphisser det såkalte Europa og spesielt USA. De har ingen uavhengighet. Europa og Amerika utøver et sterkt press på Serbia – men de har forskjellige kriterier for Serbia og for de andre eks-jugoslaviske nasjoner i Haag. Her i morges sa Carla del Ponte at det ikke finnes tilstrekkelige beviser for å føre saker mot shqiptarene [shqiptar er det albanske ordet for “albaner” og brukes i Serbia som skjellsord]. Det er jo umulig. Kroatia har utført den største etniske rensningen og brakt den serbiske befolkningsandelen ned fra 12 prosent til fire prosent. Hvem er de ansvarlige for det? Her i Serbia var det ingen etnisk rensning!

Vi takker for samtalen og begynner forsiktig å pakke sammen utstyret. Men Krestic er nå opphisset og begynner inntrengende å snakke videre.

VK: Jeg er ikke sikker på at vi har noen god fremtid – vi taper vår uavhengighet, vår natur og andre ressurser og blir kanskje en koloni i forhold til Amerika. Europa har ingen interesse av oss – og er selv bare en provins i forhold til Amerika. Allerede i morgen kan Europa komme i samme situasjon som den vi er i i dag! Jeg har ingen illusjoner om det såkalte demokrati. Det er i dag bare et instrument for en helt ny form for okkupasjon. Hva er det som er så viktig i Kosovo, og som er grunnen til at USA sender soldater dit? Forskjellige naturressurser og geostrategiske mål. Jeg er ikke optimist. Jeg venter meg ingenting av dagens verden. Det er en skam at vi ikke har bedre politikere på toppen.

Unnvikende fortolkninger

Både forskjeller og likheter er slående mellom Mihajlo Markovic og Vasilije Krestic, bakmennene til det mest skjebnesvangre politiske dokumentet i nyere europeisk historie. Den ene er utvilsomt en etterkommer av 1968, en venstremarxist med idealer om et spesielt “deltakerdemokrati”, i egen selvforståelse et system som er mer demokratisk enn det borgerlige, representative demokrati. Den andre en klassisk høyrefløy-nasjonalist med helning mot klerikale standpunkter og hinsides alminnelig demokratisk sinnelag. De er produkter av to vidt forskjellige politiske kulturer. Allikevel er resultatet på bunnlinjen forstemmende likt: forsvar av nasjonalsuvereniteten for deres eget folk, ikke bare i alminnelig forfatningsrettslig forstand, men som basis for utøvelse av nasjonalistiske krav.

Den direkte konsekvens av dette måtte bli etnisk rensning, som fulgte da Milosevic implementerte Memorandumets krav og førte dets politikk ut i livet med militære midler – og det med hjelp fra politiske partier i Krajina og Bosnia, som ble grunnlagt i denne samme bygning som vi nettopp har møtt Krestic i, det serbiske Akademiet. De to mennene uttrykker naturligvis ikke eksplisitt sånne holdninger – selv om spesielt Krestic ikke er langt fra, idet han er i ferd med å tape besinnelsen – og muligens også tålmodigheten med oss, mot slutten av intervjuet. De to er slående enige om å forsøke å dempe Memorandumets mest berømte og mest siterte setning; “Opprettelsen av det serbiske folks fullstendige nasjonale og kulturelle integritet, uansett hvilken republikk eller provins de måtte bo i, er deres historiske og demokratiske rett.”

De forsøker å presentere en fortolkning av denne passasjen som et mildt krav om retten til å utøve sin kultur. De unngår å snakke om at det like før “kulturell integritet” står “full nasjonal”, som påkaller ganske andre og mer radikale sider om begrepet integritet. Et oppslag i Webster’s Dictionary viser at integritet kan bety følgende:

Integrity:
1. The state or quality of being entire or complete; wholeness; entireness; unbroken state; as, the integrity of an empire or territory. Sir T. More.
2. Moral soundness; honesty; freedom from corrupting influence or motive; used especially with reference to the fulfillment of contracts, the discharge of agencies, trusts, and the like; uprightness; rectitude. The moral grandeur of independent integrity is the sublimest thing in nature. Buckminster. Their sober zeal, integrity. and worth. Cowper.
3. Unimpaired, unadulterated, or genuine state; entire correspondence with an original condition; purity. Language continued long in its purity and integrity. Sir M. Hale

Den første betydningen av integritet som nevnes, angår helhet, usplittethet, og det oppgitte eksempelet angår nettopp territorial integritet: et imperiums eller territoriums integritet. Man kan i hvert fall konstatere at Akademiet i den engelske versjon av sin tekst har valgt en term med åpenlyse territoriale konnotasjoner – men samtidig uttrykt seg på en sånn måte at man i påfølgende tilfeller kan forsøke å bortforklare den mest åpenlyse betydning med mer sofistikerte fortolkninger. Vi må også konstatere at de ellers ikke har argumentert mot de storserbiske planene, ja til og med direkte for, som Mihajlo Markovic, som så sent som i september 1995 konstaterer: “Serbias grenser blir aldri Krajinas grenser, som man kunne ha forventet det i perioden 1991-1995. Men i løpet av få år kunne de bli Republika Srpskas grenser, hvis den pågående fredsprosessen og den delingen av Bosnia som den foreslår, utføres. Med tiden ville konføderasjonen mellom serberne og Republika Srpska bli omdannet til en forbundsstat.” Her er det bare den beklagelige tilbaketrekningen fra et stort Storserbia til et mindre Storserbia som er Markovic’ anliggende. Å angi den opprinnelige storserbiske plan ved Krajinas grenser omfatter jo i det minste hele Bosnia i den storserbiske staten – om ikke mer, ettersom Krajinas grenser også omslutter det meste av Slovenia og den dalmatiske kysten bak seg, akkurat som drømmene om en serbisk grense langs Virovitica-Karlovac-Karlobag-linjen, som bare ville etterlate 1/3 av Kroatia til kroatene.

Stadige bortforklaringer

Markovic og Krestic er også slående enige om å bortforklare hele den jugoslaviske misère som en effekt av sterke internasjonale krefter med store ressursinteresser og geostrategiske mål i Serbia. Selv om ingen av dem kan forklare nøyere hva slags mål dette skulle være – og spesielt da hvorfor det internasjonale samfunnet gitt disse sterke interessene skulle nøle så ufattelig lenge før det grep inn og sikret seg disse skattene. Sett utenfra virker Vest-Balkan stikk motsatt som et uinteressant utkantsområde som tapte det meste av sin geostrategiske betydning med Murens fall, og som derfor uhindret kunne gli ut i nasjonalistisk vanvidd, mens stormaktene så på, likeglade eller nølende.

De to mennenes veier til samme konklusjon er imidlertid forskjellige. For Markovic truer globaliseringen den demokratiske sosialismen via mystiske konspirasjoner som Bilderberggruppen og den Trilaterale Kommission, som til og med har klart å korrumpere sosialdemokratiene i Vest-Europa. Derfor må nasjonalismen påkalles som reelt eksisterende politisk pasjon, som kan utgjøre et bolverk mot globalismens herskerideologi.

Uten å nevne de serbiske overgrepenes antall under krigene, legitimeres de med at hele begivenhetsforløpet ses helt enkelt som en detalj i en langt større, verdensomspennende kamp – et klassisk grep i den kommunistiske versjonen av sosialismen.

For Krestic er Vest-Balkan gjennomstrømmet av eldgammelt hat. Storkroatiske planer fra fortiden trekkes frem side om side med utfall mot de bosniske muslimene som arvinger til tyrkernes underkuing av Serbia, og det akkompagneres med utfall mot “shqiptarne” – skjellsordet for de “ytterst primitive, sterkt aggressive elementer”, albanerne – disse andre befolkningsgruppers anslag får skylden for den storserbiske nasjonalisme, og den klare overvekt av serbiske overgrep under krigene på 90-tallet, både i tid og tall, bortforklares ved å vise til de aggressive andres tradisjoner. 50 års relativ fred etter annen verdenskrig er ikke noe som teller i dette omfattende tidsperspektivet, og selv om hovedparten av de reelt eksisterende Ustaser for lengst er døde eller sitter på pleiehjem, så er og forblir kroater uforbederlige Ustaser.

Til tross for at de to memorandumforfatternes verdensanskuelser er vidt forskjellige, kan de føre til samme resultat fordi de deler ideen om at lokale begivenheter tidlig på 90-tallet ikke søkes forklart med det mest nærliggende – lokale og nåtidige årsaker og interesser – men med fjerne årsaker i rom (Markovic) og tid (Krestic). Ser vi denne spektakulære sammenflytningen mellom det ytterste venstre og ytterste høyre som gjennom et mikroskop hva som er i ferd med å skje i hele Vestens politiske kultur? Er det snakk om en biopsi, et eksempel på den nye sammensmeltingen mellom det ytterste venstre og det ytterste høyre etter Murens fall? Da Sovjetunionen og USA utgjorde verdens poler, var det lysår mellom det ytterste venstre og ytterste høyre. Nå møtes de på en lang rekke områder: anti-globalisering, regionalisme, anti-amerikanisme, anti-kapitalisme, anti-liberalisme, anti-europeiske holdninger, skepsis overfor alminnelig, representativt demokrati – og i dette spesielle tilfellet, radikal nasjonalisme, som i sin konsekvens innebærer etnisk rensning som et legitimt politisk middel.

Beograd, september 2003.

Djindjic: "Praxis-Marxism in its Epoch" i Theoria 1-2, 1988 – gjengitt etter Ivan Jankovic "Political-philosophy Essay: Praxis Odyssey" i Helsinki Charter – nr. 65-66, Juni-Juli 2003.

Published 15 November 2005
Original in Danish
Translated by Andreas J. Delsett
First published by Samtiden 4/2005

Contributed by Samtiden © Jens-Martin Eriksen / Frederik Stjernfelt / Eurozine

PDF/PRINT

Read in: EN / DE / DA / NO

Published in

Newsletter

Subscribe to know what’s worth thinking about.

Discussion