Hviterusslands "lille far"

“Dette regimet er jo rett og slett perfekt”, konstaterer en resignert, ung universitetsansatt og opposisjonstilhenger, der han kjører langsetter Minsks hovedtrasé, forbi en lang rekke bygninger fra Stalintiden. Hovedstadens gater gir inntrykk av at ro og orden rår. Her er ingen aggressive vestlige reklameskilt (med unntak av McDonald’s, selvfølgelig), og selv om det fremskyndede presidentvalget bare er noen uker unna (19. mars), er ingen kampanjeplakater for opposisjonskandidatene å skue.

Grunnen er at president Aleksandr Lukasjenko, forhenværende kollektivbrukleder og ivrig ishockey-entusiast, ikke har tenkt å legge landets skjebne i hendene til “opposisjonens kryp” eller de private foretakenes “skabbete lus”. Lukasjenko ble valgt i 1994, i Hviterusslands første post-sovjetiske presidentvalg – et rimelig gjennomsiktig valg. Allerede da uttrykte en vestlig diplomat skepsis overfor presidentens “uklare program”, og mente han var en “populist par excellence, uten noen form for regjeringserfaring”. Batka (lille far), som han kalles, ble imidlertid valgt på lovlig vis, med mer enn 80 prosent av stemmene, og kunne dermed innføre et regime som skulle bli stadig mer autoritært.

Takket være en folkeavstemning som ble organisert samme dag som valget på nasjonalforsamling i 1995, kunne Lukasjenko stramme grepet om landets politiske instanser: Denne avstemningen ga ham nemlig rett til å oppløse Nasjonalforsamlingen (78 prosent stemte for). Ytterligere tre anliggender ble avgjort via folkeavstemning: Det russiske språket ble gjeninnført som offisielt språk ved siden av hviterussisk; det nye hviterussiske flagget i rødt og hvitt ble byttet ut med det gamle flagget fra Sovjettiden (rett nok uten sigd og hammer); og et økonomisk integreringsprosjekt med Russland ble bestemt satt i verk. Bare for å understreke hvor lite han bryr seg om parlamentarisk aktivitet, annonserte presidenten, i et direktesendt TV-program, at han ikke aktet å flytte på seg for å velge representanten for sin valgkrets… I november 1996 ble det igjen holdt en folkeavstemning, som styrket presidentens makt ytterligere.

For flere av Lukasjenkos motstandere er 1996 det første “sorte året”, som Petr Martsev, ansvarlig redaktør i den uavhengige avisen Belaruskaya Delovaya Gazeta sier det. Denne dagsavisen mistet sin lisens for distribusjon via de offisielle nettverkene, og fram til 2003 var det åpen krig mellom avisen og myndighetene. Da beordret Lukasjenko avisens nedleggelse. I tre måneder var Belaruskaya Delovaya Gazeta forbudt, men den ble distribuert i hemmelighet takket være diskrete abonnementsordninger og ørsmå reklameinntekter. Dette til tross for vanskelige forhold for trykking og distribusjon, samt trusselen om “administrative” bøter på flere titalls tusen dollar.

Situasjonen er ikke enklere for menneskerettighetsorganisasjonene. En av disse, Vesna (Våren) har kontorer i en privateid leilighet, der besøkende blir nøye inspisert før døra åpnes. Vi fikk organisert et diskret møte med en av lederne i organisasjonen Charter 97 på en kafé. Han kunne fortelle at “regimet begynner å merke at noe er på gang. Lukasjenko har fremskyndet presidentvalget [som egentlig skulle ha funnet sted i juli] til mars fordi han merker at samfunnet begynner å røre på seg. Frykten sitter imidlertid fremdeles i oss, på jobb, hjemme, særlig nå, med alle disse lovendringene…”

Myndighetene vedtok nemlig tidlig i januar nye lover som gjør det mulig å dømme tiltalte etter straffeloven for anklager som tidligere var betraktet som profesjonelle feil. Nye artikler er også kommet til i kriminalloven, som for eksempel artikkel 369-1, som gjelder “ærekrenkelse av republikken Hviterussland”. Ifølge denne lovartikkelen er “formidling av falske opplysninger [til utenlandske instanser] som vanærer republikken Hviterussland eller dens myndigheter” straffbart med fengsel fra seks måneder til to år. Hva ligger bak disse nye lovene? Er det bare et forsøk på å skremme befolkningen rett før valget, eller forsøker myndighetene å renske de demokratiske miljøene for truende elementer?

Lovendringene har uansett ført til utbredt frykt, og det i så stor grad at selv organisasjoner som aldri kunne tenkes å gå imot Lukasjenko foretrekker å tie. Et eksempel på dette er den statlige ungdomsorganisasjonen BRSM, som kritikerne bare kaller “Lukamol”, fordi den likner til forveksling på de sovjetiske komsomol.1 I BRSMs hovedsete i Minsk, vil ikke ledelsen gi intervjuer til utenlandske journalister, mens aktivistene ved regionalkontoret i Grodno nekter å snakke om aktiviteter som vel ikke kan utgjøre noen trussel mot regjeringen: Dansekvelder, konkurranser for å avgjøre hvem som er den dyktigste unge jordbrukeren, sportsaktiviteter… En leder for en ikke-statlig organisasjon forteller oss at “utrolig mange unge blir medlemmer i lukamol for å oppnå materielle fordeler. Ofte, særlig på landsbygda, får de unge medlemmene gratis inngangsbilletter til diskotek”.

I motsetning til far og sønn Alijev i Aserbajdsjan og Nursultan Nasarbajev i Kasakhstan, er ikke Lukasjenko noen tilhenger av personkult. Selv om han er et svært vanlig syn på TV-skjermen, er det intet portrett av presidenten i gatene. Og i Nasjonalforsamlingen representerer ingen av partiene presidentens program. De fleste representantene har ingen åpen politisk tilknytning, selv om man kan finne en dissidentfraksjon av det hviterussiske kommunistpartiet, eller det liberaldemokratiske partiet, en høyreekstrem gruppering som likner på partiet til den russiske nasjonalisten Vladimir Sjirinovski, eller det franske høyreekstreme partiet Nasjonal Front.

Hvordan skal man beskrive dette regimet? En tidligere universitetsprofessor, som i dag er ansvarlig for et halvhemmelig analysesenter, sier det slik: “Lukasjenko har ikke reprodusert det sovjetiske systemet: Han har bare beholdt de ytre kjennetegnene og innført et helt nytt statsregime. Hele systemet hviler på “Statsideologien”, en doktrine som i dag undervises ved universitetene. Direktørene i landets fabrikker er også tilhengere av denne ideologien. Det er imidlertid et tomt konsept. I motsetning til slik tilfellet var i USSR, er ikke statsideologien forankret i virkelighetens verden, og i motsetning til kommunismen, interesserer den seg ikke for framtiden.” Regimet begynte å arbeide på “statsideologien” i 2003. Det dreier seg om et potpurri av forskjellige referanser, en ideologi som bygger på verdier som skal være typiske for det hviterussiske folk, som pasifisme og toleranse, men som først og fremst krever troskap til staten og lydighet overfor myndighetene.

Presidentens nøkkelord er “stabilitet og velstand”. Og sammenliknet med de russiske og ukrainske naboene, virker det faktisk som om Hviterussland kan skryte av en viss økonomisk velstand. I desember 2005 var gjennomsnittlig inntekt 250 dollar, og lønnen ble utbetalt øre for øre. Det samme gjaldt pensjonene, som er over den magiske grensen på hundre dollar. Det er nesten full sysselsetting; de offisielle tallene viser at arbeidsledigheten ligger på 1,5 prosent. Aleksandr Yarashuk, leder for de uavhengige fagforeningene kan imidlertid fortelle at det “egentlig finnes en svært høy latent arbeidsledighet, for flere personer er underansatte”.

Gjennomsnittslønnen holder likevel ikke alltid til å brødfø en hel familie, og ifølge offisielle tall skal 20 prosent av befolkningen leve under fattigdomsgrensen.2 I Grodno, en by med mer enn 300 000 innbyggere, 4 mil unna grensen mot Polen, er grensetrafikken svært aktiv: Dagligvarer er langt billigere i Bialystok i EU. For et par tusen rubler kan du ta buss fra rutebilstasjonen til det nærmeste polske supermarkedet.

Det “økonomiske mirakelet” i Hviterussland må forklares nærmere. Stanislav Bogdankevitsj, tidligere sentralbanksjef, forklarer at Hviterussland nyter godt av russisk energipolitikk. Økonomien har kun et par få grunnpilarer: transitt og raffinering av russisk gass og olje, metallurgi, og gjødselsproduksjon. Den industrielle infrastrukturen fra sovjettiden eksisterer fremdeles i beste velgående, og systemet fungerer takket være svært fordelsaktige energitariffer fra Moskva. “I 2004 regnet Det internasjonale pengefondet ut at Hviterussland hadde tjent fire milliarder dollar takket være disse gavepakkene fra Moskva. Landets bruttonasjonalinntekt (BNI) var på 22 milliarder. Disse tallene viser klart hvor avhengige vi er av Russland”, forklarer Bogdankevitsj.

I 1996 undertegnet Hviterussland en traktat om politisk og økonomisk union med Russland. Senere ble en tollunion opprettet mellom de to landene, men prosjektet om felles valuta er fremdeles ikke blitt noe av, og det samme gjelder den politiske unionen. Grunnen er antakelig den respektive mistroen som rår mellom presidentene Putin og Lukasjenko. Hviterussland er Russlands viktigste kontaktpunkt med grensen til EU. Landets relative velstand skriver seg også delvis fra salg av våpen fra sovjettiden – Hviterussland er verdens trettende største eksportør av konvensjonelle våpen,3 og det er en av grunnene til at det figurerer på Bush-administrasjonens liste over land som inngår i “ondskapens akse”.

Flere store foretak er fremdeles offentlige. Resten er offisielt privatisert, men i praksis kontrollerer staten 99 prosent av de private foretakenes kapital. Den “fulle sysselsettingen” regimet skryter av er konjunkturbasert: Det siste året har midlertidige kontrakter blitt regelen nærmest overalt. De fleste av landets arbeidstakere har kontrakter av ett eller to års varighet, sjelden mer. Slik har denne regjeringen, som skryter av sin “sosialpolitikk”, fått til noe de mest liberale statsoverhoder ikke en gang våger drømme om! En av konsekvensene av dette systemet er oppsigelser av flere titalls uavhengige fagforeningsaktivister. Nitrogenfabrikken i Grodno, med sine 6000 ansatte, var en av bastionene til de uavhengige fagforeningene, men siden desember har omtrent 350 av de 850 fagforeningsmedlemmene meldt seg ut, av frykt for å miste jobben, forklarer fagforeningslederen Sergej Antusevitsj.

I motsetning til Russland og de andre tidligere sovjetstatene, viser ikke de ekstremt rike seg fram overalt her. Bogdankevitsj forklarer: “De rike? Det er toppsjefene, toppfunksjonærene og de få forretningsmennene som har tilknytning til regimet. Landet er lukket for utenlandsk kapital. Lukasjenko passer seg for russiske oligarker som kunne true hans maktposisjon – de har derfor ikke tilgang til det hviterussiske markedet. Faktisk har vi kun en eneste oligark: President Lukasjenko.”

Regimet har gått til kraftig angrep på de private småentreprenørene. Anslagsvis 7000 av dem sitter fremdeles fengslet for “økonomiske forbrytelser”, vanligvis for korrupsjonsanklager, spørsmål om et par hundre kroner… Aleksandr Vasilijev viser stolt fram visittkortet sitt, med påskriften “tidligere politisk fange, fengslet fra 7. september 2004 til 7. juli 2005”. Vasilijev er av russisk opprinnelse, forhenværende toppoffiser i Den røde hær. Han slo seg ned i Grodno etter å ha blitt utvist fra det tidligere DDR, og der åpnet han et lite snekkerverksted, som ganske raskt gikk konkurs. Etter det grunnla han en protestbevegelse bestående av småentreprenører, og ble arrestert etter å ha organisert en motdemonstrasjon under 1. mai-feiringen. “Med den trakasseringen disse lovene innebærer, har myndighetene fått entreprenørene mot seg. Vi har gått tilbake til en slags modernisert kommunisme, uten parti, og uten ideologi.”

Den politiske opposisjonen vet også ett og annet om fengselsstraffer. Paval Sieviaryniec, leder for Ungdomsfronten, en høyredreid nasjonalistisk bevegelse som samarbeider med Hviterusslands Folkefront, soner en straff på to års husarrest i en liten tømmerhuggerlandsby noen kilometer fra grensen mot Russland. Han ble arrestert etter demonstrasjonene som fulgte valget i 2004, og ble i 2005 dømt til utvisning for å ha blokkert trafikken i Minsk sentrum i 21 minutter! “Det er ikke mange som vet hvordan man skal takle gatedemonstrasjoner i Hviterussland. Myndighetene ble redde”, forteller Sieviaryniec med rolig stemme der han sitter i sovesalen i landsbyen Malaïa Sitna. “Men presidenten blokkerer jo daglig gatene med kortesjen sin”, legger den 29-årige aktivisten ironisk til.

Stilt overfor så massiv undertrykkelse ble et titalls opposisjonspartier den 5. oktober 2005 enige om en felles kandidat til det forestående presidentvalget. Mot all forventning var det en uavhengig politiker med nære bånd til Folkefronten, Aleksandr Milinkevitsj, som gikk av med seieren. Ingen av partiene satte seg opp mot medlemmenes valg, og Milinkevitsj har full støtte. En av denne karismatiske mannens største fordeler er at han ikke har tatt aktivt del i opposisjonens tidligere krangler.

Milinkevitsj leder en stor koalisjon, og har måttet komme opp med et program som er så samlende som overhodet mulig. Blant partiene som støtter ham figurerer både det hviterussiske kommunistpartiet og Folkefronten, som er liberalt når det kommer til økonomi, og konservativt når det dreier seg om sosiale spørsmål. Koalisjonen nekter å uttale seg om prosjekter som kunne irritere den ene eller andre siden: Ingen allusjoner til Folkefrontens ønsker om europeisk eller euro-atlantisk integrering, og heller intet snakk om den “sterke sentralregjeringen” som kommunistene drømmer om.

Førstesekretær i Kommunistpartiets sentralkomité, Sergej Kaliakin, innrømmer at “det ville være uakseptabelt å splittes på grunn av slike meningsforskjeller”. Kaliakin var tidligere en mektig lokalpolitiker, styremedlem i det sovjetiske partiet i flere tiår. I dag er han ansvarlig for Milinkevitsjs kampanje. Dette valget illustrerer den vellykkede fusjoneringen av forskjellige fraksjoner av en svært heterogen opposisjon: Milinkevitsj er et typisk eksempel på den universitetsutdannede sentraleuropeeren med blikket vendt mot Vesten, mens Kaliakin er en typisk etterlevning fra sovjettiden.

Unionen for samfunnsånd, et annet liberalt parti i denne koalisjonen, støtter også den nye kandidaten fullt ut. “Men Europa må blande seg mer aktivt inn”, sier partilederen, Anatol Lebedzka. De EU-landene som grenser mot Hviterussland – Polen og Litauen – er klare over hvor viktig dette er, og støtter opposisjonen så godt de kan. Den utenlandske hjelpen til opposisjonen er imidlertid sterkt kritisert av regimet, og kan ikke spille en viktig rolle i valget. “Vi trenger handling, ikke ord”, fortsetter Lebedzka. “Hvis ikke er jeg redd for at regimet vil få en blodig slutt, som Romania under Ceausescu. Vårt håp ligger i folkemobiliseringen. Det er det som vil kunne gi oss seieren.”

Foran den statseide butikken GUM, på Uavhengighetsavenyen, er flere hundre ungdommer samlet. Via internett og SMS er de kommet sammen for en kjapp demonstrasjon (“flash mob”). De fester blå bånd enten på seg selv eller på trærne i nærheten. Det hele virker ganske uskyldig, selv om politi i sivil gir opptrinnet en alvorlig undertone.

Bak denne demonstrasjonen står bevegelsen Zubr (Bison), som hevder de samarbeider med den serbiske Otpor-bevegelsen, Kmara i Georgia og Pora i Ukraina.4 “Vi har et nettverk på 2000 aktivister, og femti av oss er allerede utestengt fra universitetet”, forteller Aleksandr, en av lederne til denne organisasjonen som ble opprettet i 2001.

Har regimet noen grunn til å bekymre seg over opposisjonens makt? I tillegg til direkte valgfusk, som nok vil forekomme under valget den 19. mars, må vi legge til press på velgerne før valget. Under det forrige valget fikk flere kollektivbrukledere sparken i valgkretser der de sittende makthaverne ikke fikk mer enn 60 prosent oppslutning. Opposisjonen vil nok organisere demonstrasjoner, men antakelig vil den ikke klare å mobilisere så veldig mange mennesker. Flere vestlige diplomater i Minsk ser ikke bort fra hypotesen om et “katastrofescenario”, der demonstrasjoner blir slått blodig ned.

Har denne presidenten som snakker så mye om “stabilitet” lang tid igjen? Helt sikkert ikke, men nøkkelen til forandring finnes i Moskva, og ikke i Minsk. Etter den oransje revolusjonen i Ukraina, er Lukasjenko en viktig brikke i Kremls spill. Regimet i Minsk sitter imidlertid ikke helt trygt. Den geopolitiske likevekten i det forhenværende Sovjetunionen kan fremdeles forstyrres.