Det er vanskelig å snakke om skjønnhetstyranniet. Ordet tar stor plass i munnen og gir en klein politisk korrekt følelse i hele kroppen. Feminister som er opptatt av skjønnhetstyranniet blir gjerne sett på som gammeldagse, selvopptatte og navlebeskuende. Dette er jenter som setter "skikkelig politikk" til side, i motsetning til etablerte statsfeminister som diskuterer likelønn og barnehager. Men kampen mot skjønnhetstyranniet bør også bli betraktet som "seriøs politikk". Ikke minst fordi det angår mange og preger livene vi lever, men også fordi skjønnhetstyranniet tydelig viser baksiden av "likestillingmedaljen". Selv sitter jeg i debatter og snakker i timevis om feminisme, selvtillit, slankepress og sier at "på slutten av dagen er alle finest akkurat som de er", mens jeg suger inn magen under bordet slik at ingen skal se den. Samtidig er jeg selvsagt klar over at jeg burde "vite bedre" og at det finnes viktigere ting å tenke på. Likefullt føles det ofte som om seksualiseringen av offentligheten har gått helt bananas, og at vi mangler redskaper til å møte den visuelle voldtekten. Imidlertid finnes det få feministisk verktøy for å snakke om i hvilken grad kommersielle inntrykk preger folks selvbilde, og når feminister snakker om det, snakker vi gjerne forbi hverandre.

Definert skjønnhet

Med økt likestilling i samfunnet fremheves overraskende nok de biologiske forskjellene når det kommer til skjønnhet. Tanken om at vi lever i et (forholdvis) likestilt land har åpnet for at "kvinnelighet" igjen har blitt en sentral verdi som er verdt å fremheve og poengtere. Det skjønne og vakre er mildt, følsomt, naturlig, mykt og gjerne knyttet opp mot det medfødte kvinnelige. Men det er ikke en kvinnekropp i "fri flyt" som faktisk er naturlig kvinnelig det fokuseres på, men en kvinnelighet som må pleies og styles for å komme til sin rett. For Kristelig Folkepartis nestleder Inger Lise Hansen var det kvinnelig og sexy med bustete hår, minikjole og sotede øyne. Se! Slik er jeg egentlig, strålte bildene mot leserne. Kvinners fremstilling av skjønnhet går hånd i hånd med markedets preferanser og produkttilbud; farge bryn, nappe, pudre, klippe, barbere, fremheve og skjule. Ingenting er bedre for skjønnhetsindustrien enn tusenvis av jenter som skal male på seg en maske av naturlig kvinnelighet. Det er først når du kjører på med masse produkter du ikke visste du trengte, at du virkelig blir deg selv og virkelig kommer til din rett. Vakker er ikke noe vi er, det er noe vi kan bli, med et hav av tid og penger. "Retten til å være kvinne!" ble en ny parole for vår tid. Både feminist og kvinnelig, en som balanserer karrieren, familien og skjønnheten perfekt. "Tillatt å være kvinne igjen", det høres deilig ut. I praksis ser det dårligere ut. Kvinner er arbeidstagere i et anstrengende og utfordrende evighetsarbeid for å fikse, style og jakte på det perfekte utseende. Kvinner kan kjøpe varer for selv å bli en vare i et marked hvor skjønnhet blir verdsatt høyt. De rette produktene kan gi den rette verdien av skjønnhet. Hvor mye penger og tid du bruker på tøy, og sminke, og hvor ofte du er på slankekur er helt opp til deg selv, mens angsten for å eldes og stadig legge på seg, sniker seg innpå. Det er en mangel på kritisk offentlighet når det kommer til spørsmål angående kommersialisering av samfunnet. Selv det feministiske landskapet ser ikke ut til å bry seg om at mange sliter med "trivielle" spørsmål om kropp og utseende. Nåtidens feministiske klima kan deles i to. På den ene siden statsfeminisme, tall og solidaritet, eller tilsynelatende selvopptatte unge jenter som er så likestilte at de ikke vet hva motstand er.^[1] Når debatten er så todelt, glemmer man mange viktige nyanser mellom "det private er politisk" og "det politiske trenger bare å være privat". Mangelen på dialog og konstruktive innspill er påfallende, til tross for at både "nye" og "gamle" feminister åpenbart har en del å lære av hverandres prosjekter.

Steile fronter

Etter at kvinner tok plass i utdanningssystemet og arbeidslivet, fikk like formelle og juridiske rettigheter og rett til fri abort, har det feministiske prosjektet funnet andre stier og nye former. Et skille går mellom en trendy (nyfeministisk) og en gammel feminisme (statsfeminisme). De "gammelfeministiske" sakene er enkle å få øye på. De omhandler gjerne likelønn, kontantstøtte eller foreldreomsorg. Skjønnhetspress, pornografidebatt eller voldtektsproblematikk er derimot vanskelige å ta for seg når "motstanderen" og løsningene er mer diffuse. Spiseforstyrrelser, plastisk kirurgi og tenåringer som er misfornøyde med kroppen er ikke lenger noe foreldre alene har ansvar for å ordne opp i, det er også et økende samfunnsproblem. Statsfeministene ser ut til å bry seg lite om seksualiseringen av samfunnet og hvordan vi kan unngå at stadig flere barn og unge, voksne damer og gutter er misfornøyde med eget utseende.^[2] Den nye feminismen derimot, går i større grad i dialog med kommersialismen og populærkulturen. Denne typen feminisme fokuserer voldsomt på estetiseringen og seksualiseringen som politisk motstand. Og motsetningen mellom gammelfeminister og nyfeminister blusser opp med jevne mellomrom.

Norge

Bråk! Den store likestillingssvindelen heter boka til tidligere direktør i Likestillingsenteret, Ingunn Yssen, og politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen. De ønsket å slå et slag for statsfeminismen, de "kjedelige sakene" og fortelle at vi ikke var likestilte – dersom noen skulle tro det. De ønsket seg mer statsfeminisme, men i boken så det ikke ut til at det var mangel på statsfeminisme som var problemet for de jentene de brukte som eksempel på dem som var "lurt til å tro" de var likestilte. De to BI-jentene Yssen og Simonsen snakket med, og brukte som utgangspunkt for tilstandsbeskrivelsen sin, ville utdanne seg, jobbe og ikke ta til takke med forskjellsbehandling på arbeidsplassen. Når jentene begynte å prate om at de mente det fantes et omsorgsgen for kvinner, og følgelig egnet seg bedre til barnepass, var det noe som skurret. Yssen og Simonsen anklager unge jenter i dag for ikke å være opptatt av og takknemlige nok for statsfeminismen og Arbeiderpartiets innsats på 1980-tallet. Videre hevdet de at dagens feminisme er tømt for innhold. I møtet med media var de tydelige på hvem som var deres feministiske motpoler og tegnet opp et feministisk fiendebilde. Det var ikke, som man kanskje skulle tro, BI-jenter som tror de skal få både i pose og sekk. I stedet blinket de seg ut atten unge jenter som hadde skrevet om å være jente i Norge på 2000-tallet, nærmere bestemt i antologien Glitterfitter. Helt sanne historier om å være ung kvinne. Til Klassekampen og Dagbladet sa Yssen og Simonsen: "Feminismen som tverrpolitisk prosjekt stoppet opp på 1990-tallet, da debatten om kontantstøtte dukket opp. Siden den gang har feminismen nærmest blitt tømt for innhold, noe utgivelsen av Glitterfitter i fjor er et sterkt signal om [...] I dag handler angivelig feminisme om å pynte seg og ha det gøy" og "De skriver om å ha hår under armene, noe ikke engang bestemødrene deres hadde".^[3] Glitterfitter-redaktørene ble anklaget for å være for individualistiske og så selvopptatte at Yssen oppfordret til å brenne boken^[4] (uten å ha lest den). Om man bladde forbi den glitrete forsida og leste mer enn det tåpelige forordet og de stand-up-spissete uttalelsene i media, kunne en faktisk lese tekster om seksuell trakassering, kjærlighet, skjønnhetspress og flink pike-syndromet, skrevet med en personlig vri. Ikke om hår under armene eller retten til å pynte seg, men om usynlige mekanismer som preger livet og hvordan man kunne gripe det an. Hverdagslig og ærlig. Greit, ingen skrev noe særlig om kvotering, maktfordeling, fødselspermisjon eller likelønn, men alle skrev politisk om det å være ung kvinne og prøvde å peke på de problemene som gjenstår for et likestilt Norge.

Feminisme i fåreklær?

De siste 20 årene har det skjedd en vending bort fra det vi kjenner som de "konkrete" og direkte kampene for kvinnefrigjøring, og andre strategier er blitt tatt i bruk. Det har gjort det feministiske klimaet todelt, her illustrert med Glitterfeministene versus Yssen og Simonsen. Dette skillet finnes ikke bare i Norge, det er vanlig andre steder i verden også. Vår tids feminisme går i større grad i dialog med kommersialismen, kapitalismen og skjønnhetsindustrien enn tidligere. Det finnes ikke lenger åpenbare motsetninger mellom stripping og frigjøring, slik det var i feminismens andre bølge på 1970-tallet, eller at en kvinne lar seg avbilde lettkledd, samtidig som hun er nestleder i en kristent parti. Denne dialogen (og ikke avvisningen, slik det har vært tidligere) kan være en vending i kvinnefrigjøringens navn, som noen feminister mener (Paglia 1991, Schneider 1997). Men det kan også være en ny måte å undertrykke kvinner på, slik andre feminister hevder (Wolf 1992, Faludi 1993, Levy 2005). Noen kaller det altså revitalisering og økt handlingsrom; i praksis ser det ut som et tilbakeslag som treffer kvinner på et kroppslig plan. Seksualisering treffer på flere måter i media, på filmlerretet, i fjernsynet, motebransjen og skjønnhetsbransjen, noe som gjør at dagens kvinner er misfornøyde med kroppen sin. Det er på tide å stille spørsmål om kvinner føler seg friere nå, en generasjon etter "gjennombruddet" på 1970-tallet. Forfatter Ariel Levy skriver i Female Chauvinist Pigs. Women and the Rise of Raunch Culture fra 2005 at kvinner nå i større grad enn tidligere deltar i en seksuell kultur som ikke virker frigjørende, tvert i mot. Ikke bare har det skjedd et "tilbakeslag" de siste årene, men dette er også gjort i feminismens navn, hevder hun. Hun beskriver hvordan unge kvinner omfavner det som tidligere har blitt sett på som en sexistisk og kapitalistisk markedsvennlig kultur og gjør det om til feminisme. Dette stemmer overens med det norske samfunnet hvor for eksempel poledancing var et tilbud under fjorårets Ladyfest-feiring i Oslo ^[5] og lettkledd burlesquedans^[6] er ansett som feministisk uttrykksmåte med stor rekruttering. Pornografi og seksualisert populærkultur preger nå likestillingsprosjektet på en historisk måte, som gjør at for eksempel Yssen anklager unge jenter for bare å være opptatt av å pynte seg. Den amerikanske forfatteren og feministen Camille Paglia er en av teoretikerne som har frontet et slikt frigjøringsprosjekt og mener det er den eneste veien å gå. Paglia mener det alltid vil være krig og forskjell mellom kjønnene, og å tro at samfunnet kan regulere dette forholdet, er feil. Det eneste kvinner kan gjøre er å passe seg for voldtektsfellen, utnytte sin egen seksuelle kapital i en feministisk vending og ha det så gøy som mulig på veien. Eller med andre ord, oppføre seg som menn. Dette går også godt overens med det feministisk teoretiske perspektivet i historisk perspektiv: Feministisk teori har forholdt seg til det maskuline subjekt som en høyere rangert term og hatt som mål å endre dette. Kvinnefrigjøring tenkt som likestilling betyr kort sagt at kvinner finner sin frigjøring innenfor rammen av en maskulin subjektsposisjon. Kvinner tar større plass i arbeidsliv og utdanning, samtidig gir populærkulturen og reklame inntrykk av at alt man egentlig vil, er å rive klærne av seg igjen og at skjønnhet, kåthet og tilgjengelighet er det viktigste når alt kommer til alt. Den seksuelle frigjøringen foregår innenfor en maskulin posisjon og er styrt av et mannlig blikk.

God og dårlig seksualisering

Feminismen har altså latt seg seksualisere, men har ikke i tilstrekkelig grad klart å åpne kategoriene for hvordan man kan være mann og kvinne og vise at det finnes flere måter å gjøre kjønn på. Feminismens frigjøringsprosjekt har ikke i stor nok grad klart å bryte ned stereotype bilder på skjønnhet og åpnet dørene på andre måter å være/gjøre kjønn – og dette ser verken ut til å være statsfeministenes eller nyfeministenes prosjekt. Nye feministiske representasjoner preges i stor grad av mainstream iscenesettelse av kjønn. Kvinne, kropp og tradisjonelle krav om skjønnhet virker altså som uadskillelige størrelser, uansett sosiale forhold og økt likestilling. Karrierekvinnen som trådte ut av husets fire vegger med penger i lomma, åpnet for et helt nytt marked. Vi ser det rundt oss overalt. Populærkulturen tiltrakk seg de nye åpne kategoriene om hva feminisme var, og om hvem feminismen rettet seg mot. Ally McBeal, Sex og singelliv og Frustrerte Fruer er populære tv-serier som rettet seg til de nye likestilte og vakre kvinnene. Kjøpesterke kvinner i dialog med et økonomisk system som lett tilpasser seg nye måter å se på kjønn og kropp. Men populærkulturens nye kvinnebilder kom også med et helt nytt språk for å snakke om seksualitet. Sex og Singelliv representerte for eksempel en ny, individualistisk sexpositivisme og viste kvinner som et aktivt subjekt, som igjen "tok for seg som en mann". Ja visst var de hvite, slanke og rike, men de berørte likevel viktige postfeministiske tema som mange kjente seg igjen i, og viste at selvstendige kvinner også bør stå sammen. Den nye seksualiseringen av offentligheten og populærkulturen kunne innebære et potensial for en destabilisering av vante kjønnskategorier. Jenter fikk et nytt språk for å snakke om sex, samt egne erfaringer (noe antologien Rosa Prosa var et mindre kommersielt og glossy forsøk på), men samtidig glir disse rollene inn i etablerte økonomiske strukturer. Det finnes altså et paradoks i seksualiseringsprosessen, som kan virke frigjørende til et visst punkt, men deretter glir inn i kategorier det er vanskelig å føle seg vel i. Balansegangen mellom det undertrykkende og kommersielle, mellom det subversive og frigjørende potensialet, ser ut til å være hårfin. 1970-tallets avvisning av skjønnhetsindustrien har ikke lykkes, men heller ikke vår tids omfavnelse har ført til et vellykket frigjøringsprosjekt. Verken de "personlige" feministene eller statsfeministene sitter igjen med noen strategier for å favne om problematikken. I stedet angriper de hverandre for å være henholdsvis gamle og sure, eller historieløse og glamorøse; i stedet for å møtes og finne ut hvordan det personlige og politiske fortsatt henger sammen og vekselvis påvirker hverandre.

Kroppslig kapital

I Den nye liberalismen skriver geografen David Harvey om hvordan kapitalen stadig søker å akkumulere nye områder av samfunnet. Kroppens rolle er blitt redusert til en vare som fungerer etter markedskreftenes logikk. Nyfeminismens lek med kommersialismen og (tidvis) også med pornografien gir seg ut for å være politisk, men glir lett inn i en bestemt økonomi. Det postfeministiske prosjektet kan raskt ende i fallgruver, med fokus på seksuell fetisjering som politisk strategi. Verken en fetisjistisk overfokusering rundt seksualitet som frigjøringsstrategi, som står i fare for å overse øvrige samfunnsforhold, eller en fetisjistisk presentasjon av seksualitet, som skjuler de utbyttende elementene som finnes også i porno- og skjønnhetsindustrien, bringer dagens kvinner nærmere noen form for frigjøring. Tvert imot. Fornyelsen av feminismen på nittitallet førte ikke bare til bredere kategorier for feminister og større åpenhet rundt klasse, etnisitet eller legning. Den førte også til at feminisme i større grad ble redusert til en individuell størrelse og en forestilling om at "det er nok å være personlig for å være politisk". Dette har liten hensikt om det ikke knyttes opp til reelle samfunnsforhold med fortsatt tydelige utfordringer (både med statlige utfordringer, og mer utflytende utfordringer som skjønnhetstyranni eller voldtekt/pornoproblematikk). Kvinner i det postfeministiske samfunnet har funnet sin seksuelle frigjøring innenfor en maskulin posisjon, inntatt med en falsk kvinnelighet ved å tre inn på arenaer som kvinner i tidligere feministiske kamper har avvist. Her finnes både stort potensial for lek med seksualitet og tradisjonelle kjønnsroller, men også noen fallgruver det ser ut som vi ikke klarer å unngå. Kapitalismen har vist seg fullstendig suveren til å ta opp i seg, inkorporere og implementere hva det enn skulle være, for deretter å gjøre det salgbart. Ting og forhold en for få år siden ikke kunne tenke seg som varer, går nå på salg. Alt fra politisk motstand, til hullete bukser, Che Guevara-effekter og omsorg og helsetjenester kan få sin markedslogikk og selges som varer. Kvinnekroppen er definitivt intet unntak.

Kritisk kunnskapsproduksjon, feministisk teori, praksis og offentlig debatt kan utfordre de vante kjønnsrollene og den strømlinjeformede virkelighetsoppfattelsen av skjønnhet. Kanskje var det nettopp dette skribentene i Glitterfitter-antologien prøvde på. Man kan også tenke seg at slike personlige historier er nødvendige, slik at både gammelfeministene og de yngre feministene (enten de kaller seg feminister eller ei) kan finne fram til fruktbare strategier for likestilling i dagens politiske klima. For dette er virkeligheten til mange norske jenter og trenger å omdannes til hard, konkret politikk. Det gjøres ved dialog, ikke avvisning av hverandres synspunkter eller brenning av bøker. I arbeidet med denne teksten snakket jeg med tretti unge, utdannede kvinner om skjønnhetspress. Svarene jeg fikk når jeg lette etter bekreftelse på at det ikke bare er jeg som suger inn magen, var overraskende sammenfallende. Alle de unge, utdannete jentene føler evig tilstedeværende press på hvordan de skal se ut. Et fellestrekk for alle svarene jeg fikk inn, var at alle så på seg selv som "for lure" til å la seg prege av skjønnhetspress, men allikevel gjorde det. Ingen hadde noen direkte forslag til hvordan man kan stå i mot, eller om noe kan gjøres politisk. Men om de eldre feministene tror det er fordi jenter tror feminisme handler om å gå i miniskjørt tar de grunnleggende feil. I Bråk skriver Yssen og Simonsen at det fragmenterte, kommersielle mediebildet er likestillingens største fiende. Enter det gjelder film, reklame, TV, aviser, på nett og papir, fremstilles kvinner som om deres fremste oppgave i livet er å ta seg ut, eller være mor og kjæreste. Hvordan dette preger livet til unge jenter ønsket ikke Yssen å lese om, selv om observasjonene de gjør er de samme. Feminisme handler ikke om å pynte seg, men det kan handle om hvorfor mange vil det eller føler de må. Statsfeministene og de individuelle feministene har mer til felles enn de tror, men interne stridigheter og kontinuerlig tilspissing av individuelle standpunkter (med tilhørende fremmedgjøring av meningsfeller) er et problem for dagens feminisme. En større imøtekommenhet, samarbeid og toleranse er nødvendig. Gitt, selvfølgelig, at målet er å forandre samfunnet, snarere enn å forandre debatten.

• ^[1] Wessel-Holst, Benedicte, Glitterfitter, 2009
• ^[2] www.utrop.no
• ^[3] www.klassekampen.no
• ^[4] Dagbladet Magasinet, 14. mars 2010. Papirutgaven
• ^[5] www.dagsavisen.no
• ^[6] Fett, gratisutgave, 8. mars 2009

Published 2010-09-20

Original in Norwegian
First published in Samtiden, 2/2010

Contributed by Samtiden
© Charlotte Myrbråten
© Eurozine