Norge er nødt til å følge EUs nye regler for overvåkning. Overvåkning av alle nettstedene du kikker på, alle du ringer til, alle du SMS'er med, alle du sender epost til. Eller motsatt hvem som sender deg en epost, en SMS, eller ringer deg. Skulle jeg tilfeldigvis få en SMS-melding fra en "mistenkelig" person, om det så bare var en tilfeldig leser av denne avisen – så ville jeg automatisk havne på listen. Lister som Norge skal legge åpne for amerikanske FBI – om det nå er telefonnumre, geografiske lister på hvor og når du beveget deg med mobilen din, eller digitalopptak av mobilsamtaler?

Er vi egentlig klar over hvilken mentalitet som i dag fremmer en slik lovgivning? Kan det kalles en samfunnstemning, slik mange stemmer i? Slik vi nærmest stemmes som et instrument, til klangen av mantraet "sikkerhet, sikkerhet"?

La meg prøve å ta tak i situasjonen via en omvei, eller kanskje heller vår omgivelse. Vår situasjon er den tekniske, den informasjonsmessige, selve nettverksamfunnet. Jeg snakker om våre innretninger, de tekniske apparatene som hjelper oss. Du kjenner dem. Mobiler. Minibanker. Databanker. Disse nye digitale omgivelsene sammenveves med oss, i likhet med klær og briller. Dette er kroppens nye "proteser", kroppens kunstige utstrekning. Nå har vi jo allerede i noen tusen år vært smarte nok til å la tingene og teknikkene hjelpe oss. Når vi frøs, lagde vi klær. For ikke å slite ut eller forfryse føttene, surret vi dem – og senere lagde vi sko. Når vi ikke kunne se godt nok, lagde vi briller. Vi laget små verktøy og våpen, tidligere spydspisser av flint, i dag miniatyriserte mobiltelefoner for videokonferanser. Bokstavene var også en smart teknologi vi fant opp – et hjelpemiddel for hukommelse og kommunikasjon. Vi i Vesten som arbeider i informasjonsyrker og en tjenestebasert globalisert virksomhet – den råvarebaserte industriproduksjonen flytter seg stadig ned mot den tredje verden – oppholder oss altså i en medieverden av lyd og bilde. Vår omgivelse er full av oppmerksomhetslokkende tekster og plakater, slik vi sitter lutrygget foran PC-firkanten, eller langstrakte foran tv-flatens regisserte konflikter. En snau million "overvåkende" nordmenn leser daglig avis, og følger nyhetssendingene på tv. Som Marshall McLuhan en gang sa: "the real is the reel". Filmrullene surrer og går over hjernebarken – som flimrende bilder fra blader, tv og kino, eller dagens urbane inntrykk der du slentrer bortover, sykler langsetter, eller biler bortetter.

Vi observerer. Omgivelsene er gjenstand for vår oppmerksomhet, vår "overvåkning". Merkelig begrep dette, slik det nærmest har en positiv klang, som å våke omsorgsfullt over barnet... Mentaliteten som nå er her, kommer fra tendensen i oss, tendensen til å være overvåkende og ha overblikket i vår hverdag. Foucaults poeng var å beskrive hvilken mentalitet eller hvilket klima som får mennesker til å lage slike innesperringer.

Tillat meg å være mer filosofisk, for situasjonen er kompleks. Den franske filosofen Michel Foucault beskrev denne mentaliteten i sin bok Overvåkning og straff – Om det moderne fengsels historie.^[1] Fengselet beskrives med et overvåkende tårn midt i blant alle fengselscellene – fangene kunne ikke se når eller om de ble overvåket fra glasset i tårnet, men følte blikket hele tiden. Tårnet ble kalt Panoptikon. De overvåkede kunne nærmest kjenne igjen følelsen av Guds blikk, slik mange kjenner Guds tilstedeværelse i samvittigheten. Foucaults poeng med denne snedige innretningen, var vel heller å beskrive hvilken mentalitet eller hvilket klima som får mennesker til å lage slike innesperringer. Før fengselsmurer, glass og stål settes opp, må mennesket både ha utviklet begreper og en synlighet for dette - som kan la det man beskriver eller skisserer opp, komme til syne og bli forstått. Lyder og figurer som øver opp vår forståelse. Tegn og figurer som lar seg bli kjent, som trer fram, og etter hvert kjennes igjen. Etablerte institusjoner som fengsler, sykehus og skoler oppsto historisk først som ideer i sin tilblivelse, der de sakte men sikkert ble konkretisert ut fra en førforståelse, av noe utydelig, en sammensmeltning av en rekke hendelser, tanker, ideer og situasjoner som fremmet dem. På samme måte som alle våre små og store apparater, tekniske innretninger som fly, båter, biler, sykler og kjøkkenapparater. Eller digitaliserte PC'er, mobiler, kameraer, MP3-spillere, kredittkort, og mobiler som gjør oss "connected". Jeg minner deg om at alt dette er "oppfunnet".

For eksempel oppsto strafferetten først som et språkregime – det dreide seg om det utsigbare når det gjaldt kriminalitet, om hva som kunne betegnes som straffbart. Et slikt språkregime måtte klassifisere og "oversette" forbrytelsene for å kalkulere straffene. Gjennom språkets strukturering har vi tilgang til virkelighet og praksis, gjennom utsagn og utrykk som synliggjør forbryteren og forbrytelsen. Således er også panoptismen definert av et mentalt lysregime, en sammensetning av det uttrykkbares og synliges dynamikk.

Panoptismen er den ide, den kontrolltanke som har gjort fengselsvesenet om til et uvesen – slik eksempelvis dette viser seg i USAs fengselsindustri med to millioner innsatte, profittbaserte privatdrevne fengsler, eller fengselets idé som brer seg gjennom landets enorme våpenbruk både innen stat og privat.

Overvåkningen kom i fullt monn med den moderne staten.

Men spesielt gjennom utviklingen av en ny opptatthet av selve befolkningen ved begynnelsen av 1800-tallet: Medisinske overvåkning av sykdommer og farsotter hang i hop med en hel serie av annen overvåking: militær kontroll av desertører, skattekontroll med handelsvarer, administrativ kontroll med legemidler, matrasjoner, bortkomne mennesker og døde. Statistikk ble et nytt fenomen og behov – på panoptisk vis fikk mange land et "Statistisk Sentralbyrå". Og når noe er etablert og allestedsnærværende, er det lett å glemme dets tilblivelse, at det faktisk har vært annerledes en gang.

Overvåkning lar seg i dag legitimere som et sikkerhetsspørsmål. Språk har stor betydning. Det visste politiets overvåkningstjeneste i Norge da de for noen år siden snedig omdøpte seg fra POT til PST (politiets sikkerhetstjeneste). Og når utrykkene etableres følger praksis med. Jeg trenger vel ikke nevne alle de villige og billige overvåkningskameraene som nå finnes over fortauet der du går, over kasseapparatene, i museumskrokene, i trafikken, på flyplassene og torgene, ved grenseposter – og din inngangsdør. Rart de ikke allerede kalles "sikkerhetskamera". Men du har i det minste sikkerhetsalarm, klokkealarm, trygghetsalarm, bilalarm, voldsalarm og husalarm. Og for din sikkerhets skyld har vi i dag låser uten nøkler, nettbanker, og bankkort med kontrollkoder. Overvåknings- og sikkerhetsmentaliteten har for lengst påtvunget oss alle en atferd.

Det var omveien om situasjonen. Så til det mer konkrete. Den britiske innenriksministeren Charles Clarke sa i en tale til EU-parlamentet 7. september i fjor: "Stater i Den Europeiske Unionen må godta fjerning av enkelte borgerrettigheter hvis innbyggerne skal vernes mot organisert kriminalitet og terrorisme". Bombeaksjonen i juli var bakteppet. En aksjon man feilaktig påsto hadde sammenheng med al-Qaeda.^[2]

For overvåkning er ikke nødvendigvis effektiv. Overvåkningen av den norske befolkningens internett og telefonbruk vil statistisk kunne føre til en rekke feil anklager. Selv med moderne metoder basert på såkalt Bayesisk statistikk vil det begås alvorlige feil og overgrep mot enkeltpersoner og grupper.^[3] Det vil føre til mye ubehag – det er ikke uten grunn at norske leger ikke krever at hele den norske befolkning skal sjekke seg for livstruende sykdommer som HIV/AIDS. I tillegg koster EUs foreslåtte medieovervåkning enorme beløp å gjennomføre for teleselskap og statsapparat – kostnader som normalt havner på forbrukeren.

Dessuten unngår de smarteste av de kriminelle overvåkningen – de bruker stjålne mobiltelefoner, internett-kafeer, eller møtes personlig. Man regner i dag med at bin Laden (om han skulle leve) og hans krets bruker "runnere" fremfor satelittelefoner. Flere benytter også det personlige Hawala-systemet fremfor sporbare banksystemer.

La meg tilføye en siste situasjon. For overvåkningen har kommet for å bli. Jeg ønsker ikke her å stille meg til doms over privatlivets fred eller fremme rene anti-autoritære anarkistiske synspunkter.

Vårt selvbilde er i sterk forandring. La meg lene meg litt på Foucault igjen: Opp mot 1700-1800-tallet hadde europeiske mennesker et selvbilde, eller en selvbevissthet sterkt preget av det religiøse – man så seg selv i Guds bilde. De var fostret opp med bibelen, evigheten og de uendelige kreftene som referanseramme. Først med industrialiseringen og 1900-tallet kom de endelige kreftene for full kraft – med Nietzsches erklæring av Guds død, vitenskapen, det sekulære samfunnet, republikken og fabrikken. De menneskelige kreftene konfronteres nå med livet selv, med sammensetningen av språket, industrien, arbeidet og produksjonen.

Denne moderne "menneskeformen" var ikke der i den klassiske epoken – så hvorfor skulle vi ikke nå, i 2006, oppleve at en ny menneskeform er i ferd med å etablere seg? Er ikke det moderne mennesket som et ansikt i sanden, mellom flo og fjære, i ferd med å viskes ut igjen?

Det nye selvbildet er menneskeformen som formes med informasjons-, kontroll- og nettverkssamfunnet. Det er kybermennesket med alle protesene jeg har nevnt – menneske-maskin som hurtig og informasjonsfull sammenkobles med nettverkene og globaliseringen. Denne tredje menneskeformen er kunnskapstørst, sulten på bilder, filmer, skiftninger, transformasjon. Hennes og hans situasjon er gjerne kalt den flytende modernitet (Zygmunt Bauman). Men jeg foretrekker begrepet transmoderne. Forstavelsen "trans-" er langt mer betegnende for vår tid – hør med ditt globaliserte engelske øre: transactions, transatlantic, transcend, transcribe, transfer, transfiguration, transform, transfusion, transience, transit, transitory, translate, transmigrate, transmit, transmutable, transparence, transplant og transport.

Menneske-maskin, menneske-nettverk, og menneske-transformasjon. Ja, jeg vet at vi ikke er der ennå. Men husk at da Karl Marx beskrev industrialismen, levde han i Europas jordbrukssamfunn – det fantes knapt hundre fabrikker.

Vi vil ikke unngå å ikle oss denne tredje menneskeformen. Men med overvåkingen, dagens kontrollsamfunn og vårt eget selvbilde sammenvevd med disse digitale protesene og hverdagens mediale inntrykk, så er dette en menneskeform som vi selv ikke klarer å overskue, enn si "overvåke". Denne situasjonen vil ha betydning for hvordan vi oppfatter det private - mellom det å skjermes for andre og det å villig blottstille seg selv. Dessuten hvordan vi oppfatter eiendom, copyright, familie, skole, forsvar, fengsler, nasjon – institusjoner i stadig krise og dermed i forandring.

Det er ikke nødvendigvis erfaringen av terror som fremmer EUs lovforslag alene. Dette hadde – i likhet med panoptikon – ikke vært mulig uten den mentaliteten den tredje mennesketypen har fremmet.

• ^[1] Michel Foucault, Overvåkning og straff – Om det moderne fengsels historie. Gyldendal Forlag 1977, 1994, 1995, 1999 – fransk original 1975.
• ^[2] Se forsiden av The Observer 9. april.
• ^[3] Se EFN (ELektonisk Forpost Norge) sin hjemmeside www.efn.no for mer om EU-kommisjonens lovforslag.

Published 2006-06-20