Det er noe anarkistisk over datavirus. De er kaotiske og utstyrlige. En ny strategi er nå lansert i kampen mot dette kaoset: Eran Shir og hans kolleger ved det israelske Universitet i Tel Aviv mener man kan beskytte seg mot virus, ved nettopp å benytte datavirusenes måte å spre seg på. Man "immuniserer" verdens datamaskiner ved øyeblikkelig å spre "vaksiner" mot nyoppdagede datavirus. Såkalte "snille virus" som sprer seg fortere enn det ødeleggende viruset.^[1] Slik kunne man for eksempel ha immunisert seg mot dataviruset I love you som rammet hele Vesten for en tid siden. Nettanarkister som i dag plager det "bestående", spesielt den kommersielle Microsoft-dominerte verden, skal altså få smake sin egen medisin. Med kaos skal kaos bekjempes.

Mange som hører ordet "anarki", tenker på "kaos" eller "terrorisme". Anarki knyttes gjerne til voldshandlinger. Det er for så vidt riktig, men for en bagatell å regne i forhold til hva fascistiske, kommunistiske og kapitalistiske styresett gjennom historien har utført av massakrer, statsterror og systematisk bruk av vold.

Så la oss kikke nærmere på hva anarkisme er. For mens sosialdemokratier eser opp i administrasjonsiver og klientisme, representerer anarkismen heller et mer konsekvent forsøk på å forene sosialisme med frihet^[2] – en slags liberalsosialisme. Anarkismen har hatt mange varianter. Mest kjent er vel den kommunistiske anarkismen, den individuelle anarkismen og anarko-syndikalismen. Felles for disse er ideen om nedbygging av vertikale systemer som autoritær statsmakt, kapitalistiske undertrykkere og andre pyramidale former. Anarkisten tror på et sosialistisk samfunn som sikrer den enkelte frihet og verdighet. Derfor må autoritære økonomiske og politiske maktkonstellasjoner nedbygges. Og anarkismen døde ikke med den spanske borgerkrigen, som noen tror. Den blusset opp igjen i mai 1968, og er igjen i dag reaktualisert gjennom fremveksten av internett og nettverkskultur.

For vi er mange som ikke liker å bli regjert med ovenfra. Mange som trives med horisontale nettverk og grasrotorganisasjoner (se også om Zapatistene på midtsiden). La meg derfor presentere hva Pierre-Joseph Proudhon, en av de gamle grunnleggerne av anarkismen, skrev for over 150 år siden:

Å bli regjert, det er å bli holdt øye med, inspisert, utspionert, dirigert, gitt lover, bestemt over, inndelt, indoktrinert, prekt for, kontrollert, vurdert, verdsatt, sensurert og kommandert...

"Å bli regjert, det er å bli holdt øye med, inspisert, utspionert, dirigert, gitt lover, bestemt over, inndelt, indoktrinert, prekt for, kontrollert, vurdert, verdsatt, sensurert og kommandert..." Fremdeles aktuell lærdom? Proudhon skrev dette i teksten "Verken Gud eller herrer".^[3] La oss høre mer av det samme: "Å bli regjert, det er ved enhver overenskomst, ved enhver bevegelse å bli notert, innregistrert, oppdelt, taksert, stemplet, målt, nummerert, patentert, lisensiert, autorisert, påtegnet, tilrettevist, forhindret, reformert, forbedret, korrigert." Og voldsmakten utøves der man "under påskudd av offentlig nytte, i den allmenne interesses navn blir tvunget til å yte, eksersert, snytt, utbyttet, monopolisert, utpresset, tynt, mystifisert, bestjålet."

Proudhon skrev dette på midten av 1800-tallet, men slike intrikate undertrykkelsesformer har ikke akkurat avtatt med årene. For med teknologiens fremvekst kom også de tekniske innretningene (våpen, informasjon, overvåking) som muliggjorde slike regjeringsmåter og styresett, denne formen for governmentality – slik ordet både betyr styring (government) og mentalitet. Ikke minst siden 11. september 2001. Enten styrer man indirekte ved kontroll, eller mer direkte gjennom disiplinerende og voldelige tiltak. Den direkte undertrykkelsen er typisk for såkalte mindre utviklede samfunn. Se bare på denne månedens avisartikler (f.eks. om Israel, Guantanamo, Chile, Bolivia, Kaukasus eller Saudi-Arabia). Hver måned beskriver vi nettopp hva Proudhon omtaler: At man blir "ved den minste motstand, den første klage, kuet, tilpasset, foraktet, plaget, forfulgt, mishandlet, skamslått, avvæpnet, svinebundet, fengslet, plaffet ned, pepret ned, stilt for retten, dømt, deportert, ofret, solgt, forrådt, og attpåtil narret, hånt, krenket, vanæret." Nei, de som har makt, gir den ikke fra seg frivillig – verken oljebaroner (norske eller arabiske), eiendomsarvinger, politikere, nepotister eller kapitalister.

Det er samtidig noe i maktens indre dynamikk som arbeider i det godes tjeneste. Karl Marx var jo selv positiv til kapitalismen, fordi han så i dens utvikling nettopp dens oppløsning. For er det ikke noe med mediesamfunnet, og alle de elektroniske eller virtuelle nye "produktene", som også løsner opp i kapitalistenes grep om produksjonen? Internett har som vi kjenner til skapt et voldsomt, anarkistisk bytte- og kopieringsmarked av musikk, tekst, programvare, film og video – av kulturelle opplevelser og kunnskap. Er det da så viktig å eie, når man likevel kan ha det samme i sin besittelse? Og selve kopien koster faktisk ikke noe å produsere. Ja, hadde det bare vært slik med maten – den forskjellen er ennå ikke opphevet, det opplever fremdeles 800 millioner sultne i verden.

Men tillat meg likevel å tenke rundt betydningen av den nye anarkistiske mentaliteten. Bak produksjonen av programkode, tekst, bilde og video finnes nettverk av entusiastiske individer. Eksempelvis har Open Source-bevegelsene (som utvikler åpen programvare for fri bruk og utvikling) på anarkistisk vis beveget seg fra tvungent arbeid til fritt samarbeid. 2006 blir nok gjennombruddsåret for Open Source som velutviklede frie erstatninger for monopolistiske Microsoft. Open Source er valgt i mange offentlige organisasjoner i dag. Skaff deg derfor Firefox som nettleser i stedet for Microsoft Explorer, epost-programmet Thunderbird fremfor Microsoft Outlook, tekstbehandler og regneark med Open Office (også på norsk!) fremfor Microsoft Office, og bruk Wikipedia som gratis leksikon. Det er nå lenge siden man ble stoppet av leksikonselgere på torget. Og med iTunes og dens etterfølgere, hvem trenger fysisk å eie videofilmer eller musikk-CD-er lenger? Det skulle kunne være nok å betale en mikroskopisk leie. Og allerede utbygges frie offentlige bredbåndslinjer. Dessuten erstatter databaser bibliotekene når søkemotorer som Google skanner inn enorme mengder gamle bøker. Bokhyller, CD-hyller og DVD-samlinger vil bli en saga blott – fetisjer våre barn ikke vil forstå at vi en gang samlet på.

Mentaliteten som fremmes av det anarkistisk midlertidige farger tilværelsen for mange: jobb-, partner- og boligskifter, feriesteder, sydenturer, leiebiler, lekebiler, barnetøy, nye mobiler. Blant de mer "virtuelle" fenomenene har vi jakten på nye inntrykk fra tv, ny musikk, filmer, elektroniske aviser, tidsskrift, bøker og kunst. Eller som den franske filosofen Luc Ferry sa i Oslo nylig: Man må først fjerne seg fra sitt hjemlige miljø, søke ut, for å åpne for den utvidede tanken.

Språk, ideer, religion, medier, kunnskap og informasjon – det virtuelle vi omgir oss med – er selvfølgelig ikke hele vår omgivelse. Men denne viltvoksende, ugresslignende og således anarkistiske spredningen som pågår av verdier, symboler og kulturprodukter snur nærmest opp ned på Marx sin gamle oppbygning. Betydningen av økonomisk basis og kulturell overbygning skifter plass.

Nå er fremdeles den anarkistiske kulturelle frigjøringen i et tidlig stadium. Men husk at da Marx analyserte den kapitalistiske industrialismen, levde han i et engelsk jordbrukssamfunn. Hvem ville trodd at landets drøyt hundre fabrikker skulle føre til en verdensomfattende industrialisme?

Den individuelle anarkismen er tidens mest vitale impuls. Og – la meg driste meg til å være positiv – ligger det ikke nettopp her en kim av oppløsning for de gamle hierarkiene? Tradisjonelt har de regjerende alltid søkt å opprettholde makten. Slik konkurranseøkonomiens kapitalister forsøker å stoppe "pirat"-kopier av AIDS-medisiner, kinesiske Rolex-klokker eller Hollywoodfilmer på DVD.

Men i dag har kunden alltid har rett, forbrukeren får sitte i førersetet, og velferdssamfunnet iler til for rettighetskrevende borgere. Det er noe demokratiserende når etterspørselen får makten. Forbrukerne kan sanksjonere utbyttende kapitalister, og aksjonærer kan trekke seg ut av uetisk virksomhet. Dessuten er de såkalte produksjonsmidlene i dag stadig oftere PC og mobil, slik sett fremmes små dynamiske enheter fremfor gamle industriherrer. Slike autoriteter blir da for store, de ramler over ende når de prøver å følge farten til det intense mangfoldet, nye forandringer, forflytninger og den globale kommunikasjonens dynamikk.

Dessuten preges gammel kapital- og ordensmakt av det anarkistiske. Slik, som nevnt først i teksten, må virusbekjemperne ta i bruk datavirusens egne metoder. Her står vi overfor hva Marx mente med at kapitalismens ekstreme utvikling fører til dens oppløsning. Når autoritene preges av det midlertidige, av det foranderlige og anarkistiske flettverket, vil de mektige oppløses innenfra. Når undertrykkeren blir avhengig av anarkisten, analogt med dataviruset, smittes de. Om de ikke havner ned i horisontalen, så omdannes de til å bruke den anarkistisk horisontale organiseringsformen. Og der, ja der, styrkes både likhets- og frihetstanken.

• ^[1] Se The Economist, 8. desember 2005.
• ^[2] Se også Jens Bjørneboe, "Anarkismen som fremtid" i Anarkistisk lesebok, Pax 1970.
• ^[3] Pierre-Joseph Proudhon, "Verken Gud eller herrer" fra Idée générale de la Révolution au XIX siècle, gjentrykket i Anarkistisk lesebok sammen med "Eiendom er tyveri!".

Published 2006-02-23

Original in Norwegian
First published in Le Monde diplomatique (Oslo) 2/2006

Contributed by Le Monde diplomatique (Oslo)
© Truls Lie/Le Monde diplomatique (Oslo)
© Eurozine